Dette er Norges «Mad Men»

– Jeg mener serien fanger stemningen veldig godt. Byråene tjente veldig mye på den tiden. Kreative folk var rett og slett overbetalte. I tillegg til høy lønn, var vi mye på reise og hadde mange restaurantbesøk. Regningen sendte vi til kontoret.

Det er Johan Gulbranson (66) som forteller dette. Han er en av de som blir nevnt som de norske «Mad Men», eller geniene i reklamebransjen i Norge på 1960-70-tallet, en periode der norsk reklame endret seg.

TV-serien «Mad Men» som begynner sin femte sesong på amerikanske skjermer søndag, handler om reklamebransjen i New York på 60-tallet. Den handler også om hvordan menn i dress kunne ta seg friheter som å drikke brennevin på jobb, røyke konstant og å behandle kvinner som sexobjekter.

Navnet «Mad Men» spiller på «mennene i Madison Avenue», gata der alle de største reklamebyråene i New York ligger.

En tilsvarende gate fantes ikke i Oslo. Reklamefolkene møttes heller ved byens vannhull.

– Håndtverkeren, Theatercafeen, Lorry, Bagatelle, Tre Kokker og Felix. Det var her vi møttes. Det ble ikke så veldig produktivt, så vi tok igjen jobbingen utover kvelden. Og så møttes vi på de samme restaurantene etter arbeidstid.

– Det ble en del drikking i forbindelse med jobb?

– Jeg kan jo egentlig bare svare for meg selv, men det ble jo det. Vi drakk ikke så mye på jobben, men hadde veldig mange våte lunsjer på restauranter.

Serien «Mad Men» foregår på 60-tallet, og handler om en kreativ revolusjon i reklamebransen. Denne revolusjonen kom til Norge først et tiår senere, men utover 70-tallet fikk de kreative miljøene fikk mer og mer å si også i Norge.

• Les Birger Vestmos anmeldelser: Sesong 1, 2, 3 og 4
• Les også: – Jeg vet hvordan slutten for Don Draper blir, sier regissøren

– Å røyke var sunt den gangen

Børre Werner (69) er en annen som blir nevnt som en norsk «Mad Men». Han begynte i 1967, og klatret til stillingen som kreativ leder på ca et år.

– Det var slik i den bransjen, man så etter talenter og de som hadde lett for å få ideer.

Også han mener «Mad Men» fanger stemningen fra reklamebransjen på 60- og 70-tallet. Det var helt likt i Norge, bare i mindre skala, ifølge Werner.

– Jeg må si at «Mad Men» tar bransjen på kornet. Menn gikk i dress, og kvinner var sekretærer. Han som har skrevet «Mad Men», må kjenne reklamebransjen ut og inn.

Ja, bortsett fra alkoholen da. For Werner kjenner seg ikke igjen i Gulbransons beskrivelse av arbeidsdagene.

– Vi drakk ikke på jobben. Men røyke gjorde vi. Det var jo sunt den gangen.

Han forteller også at de norske reklamefolka jobbet mye mer enn det ser ut som de gjør i serien.

– Men vi reiste ofte bort for å jobbe. Vekk fra kontoret. Det går mye fortere på den måten, når man jobber i team.

• Se hvordan reklamene på denne tiden så ut HER. (ekstern lenke)

– Vi var jobbidioter

Ikke alltid, kanskje. Johan Gulbranson forteller en historie om da han og Werner reiste til Danmark for å bistå et dansk byrå.

– Da vi kom til byrået, ble vi møtt av en vogn med sprit, og fikk oss altså noe å drikke. Etter å ha sett på en reklame, kom vogna inn på ny, og vi fikk et nytt glass. Det tok ikke mer enn et par timer før det sluttet å fungere, sier han.

Å drikke like tett som Don Draper, mener Gulbranson ikke er mulig.

– Jeg drakk mye i den perioden. Det var daglig. Noen i bransjen døde eller forsvant på grunn av alkohol- eller narkotikabruk. En sa til meg at «du må være arbeidshelt om dagen, og helt natta». Det presset er det ingen som klarer å holde ut.

– Men var det gøy?

– Ja, hele tiden! Jeg savner det. Vi var jobbidioter, og var så opptatt av å vinne priser.

– Hvordan passet en slik livsstil med familielivet?

– Veldig dårlig. Jeg har vært gift tre ganger.

«De såkalt kreative»

En som var med på reisen fra den alvorlige reklamebransjen på 60-tallet gjennom den kreative revolusjonen, var Leif Strøm (70), også han nevnt som en av Norges «Mad Men».

– Jeg er jo senior i denne gjengen her, sier han.

Han var med fra da reklamebransjen prøvde å «mase» inn budskapet med strofer som «Byens Beste Baker Baker Byens Beste Boller», og da selv annonsørene så på reklame som en ren utgift.

Strøm forteller at han ble kraftig provosert av at konsulentene, som hadde all kundekontakten, av og til tok med seg kundene opp til der de kreative satt, og sa «her sitter de såkalt kreative».

– Jeg satte ut et rykte om at alle konsulentene skulle få sparken. Dermed ble også vi kreative invitert med på møter etter hvert.

Han forteller at det ble starten på det som kan kalles humoristiske reklamer.

– En vi lagde, var til General Motors: «Vauxhall – verdens raskeste dobbeltseng».

– Det var en revolusjon. Alle kreative begynte å like jobben, og utover 70-tallet overtok de kreative.

70-tallet – et eventyr

I starten på boka «From Those Wonderful Folks That Gave You Pearl Harbour», som «Mad Men»-serien har hentet inspirasjon fra, skriver forfatteren Jerry Della Famina:

«De originale «Mad Men» er alle døde. Ironisk nok døde de etter å ha konsumert produktene de solgte med slik innlevelse. Lungene forsvant med sigarettene de reklamerte for – og solgte kartonger av. Livene deres smeltet bort med all whisky, gin og vodka som de gjorde berømt – og tre-martinis-lunsjene de nøt i prosessen…».

Det kunne bli for mye for noen å kombinere jobb og alkohol.

– Jeg ble alkoholiker og måtte slutte med det, forteller Strøm.

Han har vært tørrlagt lenge nå, men måtte gjøre grep for å få kontroll over livet.

– Jeg var jo ung på den tiden, og familien kom i tredje rekke. Vi var veldig mye på byen, og drakk så det holdt. Det var en rampekultur.

– Det var ikke så mye stil over oss, der var nok amerikanerne noen år foran. Dette var ubrøyta mark, vi prøvde oss frem og plukka opp ting her og der. Hele 70-tallet var et eventyr. Vi var mye mer gale den gangen, enn de er nå, sier Strøm.

– Kvinner var sexobjekter

For kvinnene i reklamebransjen var ikke kårene like lette. I TV-serien er de fremstilt som nikkedukker og sexobjekter som er mest opptatt av hvordan de ser ut på håret, og kanskje nest mest opptatt av hvordan mennene ser ut på håret.

Slik var det til en viss grad også i Norge, ifølge Strøm.

– Det var veldig få av dem, og de var nok sexobjekter. Det er kanskje å ta litt i, men de ble ikke tatt seriøst før de var drivende dyktige. Og de beste startet gjerne for seg selv etter hvert.

– Det var ikke trakassering, altså. Men det var ofte slik at de ble satt til å koke kaffe. Jenter var forbruksvare, dessverre.

Også Gulbranson bekrefter at det var få kvinnelige frontpersoner.

– Det var noen som lignet på Peggy Olsons karakter, men dette var en veldig mannsbasert bransje. En bransje for unge menn, sier Gulbranson.

• Les: Hun var Norges Peggy Olson