Siri Hustvedt
Det jeg elsket
Aschehoug 2002
Oversatt av Bodil Engen
Kunst, kjærlighet, exstasy, anorexi, hysteri og mangel på empati. Siri Hustvedts tredje roman er et ambisiøst og stort sett vellykket prosjekt.
Kunstnerfamilier
Siri Hustvedt på Aschehougs høstlansering
Vi følger to nabofamilier bestående av kunstnere og intellektuelle i Soho New York, fra de etablerer seg og får barn i midten av 1970-åra og fram til i dag. Alle som en tilhører de kremen av de hippeste vernissage-gjengerne på Manhattan, og vi er med dem i tykt og tynt, gjennom ekteskap, karriere, utroskap, skilmisser og død.
Den store vendingen kommer da det ene parets sønn, Matthew, drukner på en sommerleir. Dette grusomste av alle mulige tap innleder bokas andre del, og det er med denne sorgen romanen virkelig begynner å leve som fortelling.
Avstumpet
Det er nemlig et barn igjen etter Matthews død, Mark, den gjenlevende sønnen i den andre familien. Mark er bare overflate, han har mange venner, er skrekkelig sjarmerende og sosial, men han har ingen vilje, han lyver og stjeler og er i det hele tatt følelsesmessig en av de mest fascinerende avstumpede romanfigurene jeg har lest om.
Gjennom beskrivelsen av Mark og vennene hans kaster Hustvedt et grelt lys på en ny ungdomsgenerasjon, med party-dop og house-parties, og ikke minst en ny generasjon kunstnere. Via en satanist-aktig sjokk-kunstner ved navn Teddy Giles blir Mark involvert i et yngre kunstmiljø, som gjennom bruk av tabuvirkemidler, vold og blod og gørr, får mye oppmerksomhet fra mediene og blir skamrost av kritikerne.
Det er lett å se paralleller til Norge, for eksempel Morten Viskums rottelik for noen år siden, eller så sent som i vinter, Stunt Club på Kunstnernes Hus, som klarte å få flere forsider i VG og Dagbladet. I Hustvedts roman blir denne nye kunstbølgen framstilt som like overflatisk og spekulativ som den emosjonelt ødelagte ungdommen Mark.
Fascinerer
Høres dette interessant ut? Det er det. Jeg ble dratt godt inn i bokas univers, og var i perioder av lesningen ganske så bekymret for den nye ungdomsgenerasjonen, litt redd den til og med, og temmelig irritert ble jeg på idiotiske kritikere som ikke kunne skille kynisk tøysekunst fra ekte vare.
Kunst er i det hele tatt et sentralt tema i boka, og Hustvedt viser en imponerende mengde kunnskap om kunsthistorien, ikke minst om amerikansk 80-tallskunst. Men det er faktisk dette som bidrar til bokas største svakhet: Merkelige konstruerte dialoger som så vidt jeg kan bedømme ikke har noen annen funksjon enn å name-droppe mer og mindre kjente Manhattan-kunstnere, driver i hvert fall ikke handlingen framover.
Jeg tror på fortellingen hennes om sorg og ungdom uten noe å tro på, jeg tror også på kunstmiljøet hun har satt historien sin i, hun trenger slett ikke bedrive fakta-oppramsing for å overbevise meg. Jeg er overbevist.
I "Det jeg elsket" blir vi også vitner til bydelen SoHo’s vekst og fall, fra de små halv-idealistiske galleriene poppet opp som paddehatter med lave husleier og høyt humør, til de dyre klesbutikkene og turismen knuste idyllen.
Innforstått kunstmiljø
Etter å ha lest de første 100 sidene av "Det jeg elsket" måtte jeg grave fram noen gamle intervjuer med Siri Hustvedt for å finne ut om jeg hadde gått glipp av hennes tidligere karriere som kunstkritiker i New York times på 80-tallet, eller om hun kanskje rett og slett var billedkunstner før hun begynte å skrive romaner. Jeg fant ikke noe.
Forklaringen på hennes innforståtthet med amerikansk 80-tallskunst, spesielt den på Manhattan, må være miljøet hun og Auster har vanka i, eller kanskje rett og slett genuin interesse. Kunnskapsnivået hennes er litt imponerende, men mest irriterende.
Ales Ree
Kulturnytt, NRK P2
20. august 2002