For den raske leser av «Den svarte boksen», er det ikke åpenbart at den trettitre år gamle, kvinnelige hovedpersonen er identisk med Lulu, ei ung jente som dukker opp et par ganger i Jennifer Egans roman «Bølle på døra». Men slik er det. Og; stoler vi på Egans eminente omgang med tid, slik vi kjenner den fra nevnte roman, er handlingen i «Den svarte boksen» lagt en gang etter året 2030 – med Lulu som hemmelig, men frivillig agent i jakten på rike, voldelige menn med terrorist-potensiale og ditto planer. Et sted ved Middelhavet.
Format
Denne bokens format er interessant i seg selv. Det er også dens utgivelseshistorie. En roman eller kortroman er det ikke, og den kan vanskelig kalles en novelle. En historie eller fortelling, altså. Men vanlig er den ikke:
Twitter-litteratur
For; på et eller annet tidspunkt før «Den svarte boksen» ble trykt i tidsskriftet The
New Yorker, dukket ideen opp, om å skrive den om til en sammenhengede rekke med twitter-meldinger. Ikke nok med det; før det ble bok av dette, ble teksten også publisert, nettopp på twitter, melding for melding.
Utsatt handling
En slik skrive- og publiseringsmåte får konsekvenser: Under rekken av korte meldinger, løper det altså en historie. Som antydet; en spionfortelling om terroristjakt fra nær fremtid. I så måte, ikke minst på det teknologiske planet, er dette også science fiction. Dramatisk sådan. Og selv om denne fortellingen blir synlig for leseren når teksten leses i oppmerksom sammenheng, er det ingen tvil om at handlingstråden er bokens mest utsatte element.
Loggført drama
Jeg skal ikke gå inn i de mange teknologiske finurlighetene Lulu er utstyrt med, utover at James Bonds gode hjelper Q ville vært grønn av misunnelse. Blant dem er imidlertid et innoperert elektronisk minne som også lagrer en log for Lulus oppdrag og forløpet av det. Meldingene i teksten stammer fra denne loggen og representerer Lulus bearbeidede erfaringer og erkjennelser underveis, bekreftet av ting hun husker fra opplæringen.
Kortformen vinner
Slik vinner de korte twitter-tilpassede meldingene dragkampen med handlingen. Og dét er ikke alltid et dårlig bytte: Jennifer Egan vet å bruke sin formuleringsevne og mange av enkelt-tweetene står frem som nesten-aforismer, både lavmælte og ettertenksomme, i stand til å stå på egne bein. Andre minner mer om læresetninger, og er helt avhengige av sammenhengen.
Nå er Jennifer Egan ikke den første forfatteren som klemmer litterær tekst inn i formatet ”140 tegn-og-det-er-det”. Frode Grytten har lagt så vel mini-noveller som poesi på twitter en god stund nå, tekster en leser ikke bør gå glipp av. Det er imidlertid verdt å merke seg at Gryttens tekster (i hovedsak) avsluttes innenfor rammen av ett tweet, noe som understreker poenget med balansen mellom handling og form.
Interessant, men …
Å lese «Den svarte boksen» kan minne litt om å være på en konsert med samtidsmusikk – det er vesentlig mer interessant enn det er medrivende og skjønt i tradisjonell forstand. Fragmenteringen formatet fører med seg, vekker oppmerksomheten, men bidrar ikke til noe særlig, utover seg selv.
Formeksperimentet har også lagt igjen en flertydighet i teksten som gjør det vanskelig å si hvor alvorlig vi skal ta historien om Lulus agentoppdrag. Eksempelvis omtales begrepet «den nye heroismen», flere ganger tidlig i boken. Vi forstår at det dreier seg om et fremtidig paradigmeskifte der den vestlig-amerikanske navlebeskuende selvopptattheten – det intense jaget etter å «bli sett» – erstattes av vilje til innsats for verdier større enn egoet. Lulus ofre i denne striden er enorme, målt på personplan. Dybden i det hele forsvinner allikevel litt i selve formeksperimentet. Hvilket altså ikke forhindrer at enkelttanker og – situasjoner kan være glimrende formulert og beskrevet.
Oppdrag utført
Alt dette er heller ikke så nøye: ”Den svarte boksen” er mest en god idé til en tidsskrifthistorie, et eksperiment som ble bok. Uten den forutgående suksessen med «Bølle på døra», hadde det hele trolig blitt værende i The New Yorker og der ute på nettet. Uansett: Jennifer Egan ville utforske twitter som mulig litterært format. Det har hun gjort.
