Stein Mehren
Den siste ildlender
Aschehoug 2002
Det interessante er at jeg ikke er sikker på om det er Mehren eller jeg som har forandret meg. Riktignok er Mehren mildere og mer forsonlig, han er ikke så oppgitt og resignert som han var i enkelte av diktene i den forrige samlingen.
I dialog med klassikerne
Stein Mehrens siste diktsamling anbefales!
Men vel så viktig for min lesning er at jeg i mellomtiden har arbeidet med mange av litteraturhistoriens klassikere i prosjektet "Lesekunst" (se lenke annet sted på denne siden). Dermed har jeg kommet tettere inn på de forfatterne og den kulturen som Mehren forholder seg til i sin diktning.
Hans dialogiske forhold til den europeiske kulturen blir tydeligere. Gjennom arbeidet med "Lesekunst" er jeg blitt mer var det man litt pompøst kaller den humanistiske arven. Mehren spinner nye tråder rundt denne arven i diktet "Gobelin Europa", i enda en omarbeidet utgave i "Den siste ildlender". Gobelinet er både en bekjennelse til og et oppgjør med hele det blodige teppet som kalles europeisk historie.
Barndom
Men vel så stort inntrykk gjør de mange diktene der Mehren fortsetter å øse av barndomsminner og -opplevelser. Mehrens forhold til barndom er noe mer og fyldigere enn det som fanges inn med begreper som nostalgi eller psykoanalyse, selv om begge deler sikkert kan anvendes i rikt monn. Et pregnant uttrykk for Mehrens språklige omgang med bardommen finnes i følgende to setninger fra titteldiktet i samlingen:
"De ord som holder verden sammen i et barn
Er de ord vi faller fra hverandre i som voksne"
Dette ugjenkallelige tapet er sterkt tilstede i mange av Mehrens dikt, slik det er i mye annen stor modernistisk litteratur. En liknende formulering dukker opp i et par forskjellige varianter:
"Jeg, sier vi og er allerede for lengst en annen
enn den som utsier dette jeg. Mellom den vi er
og den vi sier at vi er, gror murene igjen".
Store ord
Mehrens dikt kan sies å være forsøk på å holde noen passasjer åpne mellom disse murene. Når han kommer inn i sitt mest høystemte (for eksempel i diktet "Jeg"), settes noen bremser på hos meg. Men norsk lyrikk ville være mye fattigere om ingen våget å bruke så store ord som Mehren gjør.
Anbefalt av
Tom Egil Hverven