Pønk i prestasjonspressets tid

80-tallspønkerne hadde hanekam og kasta stein på politiet, i dag har har de v-genser og spiller cello. Finnes det fortsatt et opprør i pønken?

Edvard Valberg, vokalist i Honningbarna.

Vokalist i Honningbarna Edvard Valberg mener det mest opprørske en kan gjøre i 2015 er å ha det gøy.

Foto: Karen Brodshaug Sveen / NRK

Jeg har en intervjuavtale med Edvard Valberg, vokalist i Honningbarna. – Hvor skal vi møtes, spør han.

– Gjerne et sted som sier noe om Honningbarna, sier jeg.

Honningbarna ble kåret til årets liveartist på P3 Gull

Edvard foreslår laserspillehallen Megazone, en mørk og røykfylt labyrint med fluoriserende veggmaling hvor du kan jakte og skyte på lekekamerater med laserpistoler. Ikke lett å ta gode bilder i strobelyset der tenker jeg, og foreslår ei annen lekestue i Oslo sentrum:

– Hva med Bowlingen i Torggata?

Jeg angrer straks meldingen er sendt, det er vel neppe familiebowling pønkeren først og fremst vil være assosiert med. For han kaller seg pønker, gjør han ikke?

Det går en liten stund før svaret på bowlingforslaget piper inn:

– Bowling er nørd.

Det ante meg.

Punx - en serie om norsk punk, new wave, hardcore og postpunk fra 1977 og frem til i dag. Punken kommer til Norge med Sex Pistols og alle som opplever dem starter eget band, fanzine eller plateselskap. En ny generasjon musikere oppstår. (1:4)

En serie om norsk punk, new wave, hardcore og postpunk fra 1977 og frem til i dag

Se hele Punx-serien her

London, 1976. Sex Pistols slår gjennom, og pønk blir for alvor et begrep. Pønkrocken er aggressiv, hard og gjerne enkel. Det viktige er å spille, ikke å være flink. Tekstene kan være politiske, de rører opp tabuer eller er generelt provoserende. Rundt musikken vokser det fram en subkultur preget av opprør og forakt for det bestående. Den vil provosere og rive ned autoriteter med anarkistiske virkemidler. Det er skinnjakker, hanekammer, sikkerhetsnåler og kjetting. Alt som lukter av pertentlig og sjølfornøyd småborgerlighet er under angrep.

Den nye pønken

40 år senere ankommer Edvard med vannkjemmet hår og skjorte under genseren. Han har ikke har all verdens tid til å gi intervju, for han skal snart levere hjemmeeksamen i musikkproduksjon på Universitetet i Oslo. Tidligere studerte han ved musikkonservatoriet i Kristiansand med cello som hovedinstrument.

På overflaten er det lite som vitner om pønk og opprør.

– Rent visuelt er det jo en forskjell på oss og de som holdt på 70- og 80-tallet, sier han.

– Men nå er det vi som setter parameterne for hva som er pønk nå, liksom.

Nå er det vi som setter parameterne for hva som er pønk, liksom.

Edvard Valberg
Nazneen Khan-Østrem

Nazneen Khan-Østrem, forlagsredaktør og journalist

Foto: Kallestad, Gorm / SCANPIX

– Pønken for meg er holdning, sier Nazneen Khan-Østrem.

Hun har en fortid som pønker, og har vært kulturjournalist i blant annet Aftenposten.

– Den britiske pønken jeg vokste opp med har en sosialistisk grunnholdning, og den handler om å ta parti for de svake, sier hun.

En helt essensiell del av pønken er jo opprør enten politisk eller estetisk.

Men hvor er opprøret i Honningbarnas prosjekt?

– I at vi har det gøy og dyrker kaoset, svarer Edvard.

– Det mest opprørske du kan gjøre i 2015 er å ha det kompromissløst gøy. Så jævlig streite, kjedelige og grå har livene våre blitt liksom, så langt har liberalistene og det postkapitalistiske systemet kommet, at det å ha det kult sammen er et opprør.

Hvordan kan det være opprør i å ha det gøy?

Vokalist i Honningbarna, Edvard Valberg

Vokalist og cellist Edvard Valberg

Foto: Jørn Gjersøe / NRK

Honningbarnas generasjon har fått flere navn: Generasjon lydig er et, generasjon prestasjon et annet. Psykiater Finn Skårderud forteller at han i sin praksis møter konsekvensene av prestasjonspresset i form av unge som sulter seg, skader seg, eller er utslitte av forsøk på å tilfredsstille opplevde forventinger. Før var det skamfullt å realisere seg for mye i forhold til en norm, gjøre for mye ut av seg, å skryte. Nå er det motsatt, nå skammer man seg over å ikke realisere seg nok i forhold til normen, ikke være spennende nok, produktiv nok, unik nok.

SKÅRDERUD

Finn Skårderud, psykiater, forfatter og professor

Foto: Unspecified, Roald, Berit / NTB scanpix

– Det slående ved kulturen vår er at den er veldig individualisert. Det enkelte individ har tilnærmet ubegrenset frihet til å forme sin egen identitet og sitt eget liv, sier Skårderud.

Han mener at vektleggingen av individualitet i en så flytende tid gjør at man jakter desperat på faste ting å bygge identiteten sin på, og da blir det fort normene man klamrer seg til. Det normative blir attraktivt, og “alle” blir like.

Men denne friheten kan også være krevende.

– Som femtenåring finner du kanskje ikke så mye du kan eller tør bygge på i deg selv, og da går du ut på markedet av sosiale medier, av likes, riktige smil, riktig kropp og riktige klær, sier Skårderud.

casinosteel

Stein Groven alias Casino Steel, pønkrocker

Foto: Gitte Johannessen/NTB / NTB Tema

Annoy and Disturb!

Stein Groven alias Casino Steel rister på hodet over hvor streite ungdommen er blitt. På 70-tallet spilte han i flere London-baserte pønkeband, først som keyboradist og vokalist i The Hollywood Brats, så i The Boys.

– Musikken deres er kjedelig også! De er så pene og ordentlige, men alt kan ikke være perfekt.

Han synes det virker kjedelig å være ung nå.

Vi trenger opprør, det gjør et samfunn levende! Annoy and disturb var mottoet for det første bandet jeg spilte i London.

The Boys

Punk anno 1976:The Boys. Casino Steel nr. 2. fra venstre.

Foto: Punky Gibbon
Honningbarna pressebilde

Pønk anno 2015: Honningbarna.

Foto: Stian Andersen

– Det opprøret som man forbinder med 68-erne var historisk atypisk, sier Skårderud. Det var et uvanlig sterkt student- og generasjonsopprør som rettet alt sitt skyts mot samfunnsstrukturer båret av foreldrene, så at vi som var en del av det savner og etterlyser det, er ikke så underlig.

Skårderud innrømmer at han selv kunne ønske seg mer markant ungdomsopprør hvor de unge ble mer kritisk til kulturen rundt seg og frigjorde seg fra de strenge sunnhets-, skjønnhets-, og prestasjons- idealene som finnes i tida.

Folk søker selvrealisering ved å bli unik, gjennom å kopiere andre.

Finn Skårderud

Skårderud mener at det er et paradoks at eldre etterlyser opprør fra de unge .

– Vi har et samfunn mer preget av paradokser enn konflikter, sier han.

– Spenningene ligger ikke først og fremst i kjente motsetninger mellom foreldre og barn, arbeid og kapital, men i paradokser som at ungdommer blir sykt sunne eller sykt flinke, eller i at folk søker selvrealisering ved å bli unik, gjennom å kopiere andre.

Musikk skal være gøy

– Føkk terping, spill sammen! Å satse alt på å bli sykt flink var noe Edvard tok oppgjør med da han slutta på Musikkonservatoriet i Kristiansand. Musikk handler ikke om prestasjon for prestasjonens skyld, men om lek og felleskap og det å skape noe sammen.

-Fuck terping, spill sammen!

Verktøyene for å gjøre nettopp det har aldri vært lettere tilgjengelige.

– Har du laptop et keyboard og Soundcloud så er hele verden der, et par tastetrykk unna. Det er en arena der alle kan delta, og i god pønkeånd kan musikk skapes og deles med enkle midler, sier Edvard.

De unge som pønker i dag er før de vet ordet av det blitt gammel-pønkere, som klager på de unge, fordi de ikke pønker nok. De gamle har alltid hatt sitt å utsette på «ungdommen nå til dags.»

Nå får unge høre at de er for lite kritiske til autoriteter, Sokrates i sin tid var misfornøyd med det motsatte. Han mente at de unge fornektet nettopp autoritetene, at de motsa sine foreldre og tyranniserte sine lærere. Det er mye som tyder på at vi har med å gjøre et mønster som ikke vil endres med det første.