Det er en artig blanding av velkjente, glemte og ganske så ukjente vestlandssanger som Dag Arnesen har funnet fram, men alt framstår som nytt og uhørt. Det skjer ved elegante arrangementer og interessante harmoniseringer, som i strilevisa ”Eg rodde meg ut på seiegrunnen” med sterk basslinje og drivende bossa-rytme. Griegs ”Morgenstemning” er blitt en polyrytmisk, usentimental jazzvals, mens ”Blåmann” har fått moderne akkorder og rocka rytme a la Esbjörn Svensson – radikalt forskjellig fra Chet Baker/Jan Erik Vold-versjonen.
Kjerringa med staven
Slik fortsetter plata, med stadig overraskende grep og stilsprang: En norsk folketone i impresjonistisk drakt, og Ivar Aasens ”Dei vil alltid klaga og kyta” som jazzballade. ”Kjerringa med staven” er her også, som svingende opp-tempo jazzvals med friske akkordvarianter. Men her begynner jeg å irritere meg litt over noen stadig gjentatte forsiringer som er blitt maner hos pianisten. Jeg skjønner heller ikke hvorfor han forenkler melodien – Dag Arnesen har jo teknikken som skal til for å spille den riktig i ethvert tempo – så mye flottere det hadde vært! Gidder han ikke?
Mister grepet
Trass i praktfullt samspill med bassist Terje Gewelt og trommis Pål Thowsen mister musikken etter hvert grepet på meg. En låt blir klart for lang, mens ”Eg gjette Tulla” faller inn i merkelige klassiske pianoklisjeer og oppleves som litt overfladisk og uforløst.
Ikke lett
Omslagsteksten er småkomisk i sine forsøk på å omsette titler og sanginnhold til engelsk, og Ivar Aasens saftige ”Millom bakkar og berg” er uforståelig omdøpt til det mye veikere ”Mellom bakkar og berg”. Når den fader ut, føler jeg meg litt snytt – kom de virkelig ikke på en bedre avslutning? Men det er som kjent ikke lett å følge opp en suksess – Dag Arnesens ”Norwegian Song 2” er blitt nettopp det – en god toer.
Dag Arnesen - Norwegian Song 2
Resonant Music RM20-2
