Dagbladet hadde i sin tid spalten ”Da jeg møtte Sissel”. Nå er vi på jakt etter historier om da du møtte The Beatles, eller i det minste følte at du var ganske nær.
Har du et Beatles-relatert møte å rapportere om, kan du vinne en av våre eksklusive Beatles-kalendere og et Norgesglasset-krus. Skriv din historie inn i vårt forum ( ), og du er med i trekningen.
Vi legger lista lavt. Faktisk tilnærmet bakkenivå. Dette for at programleder Arild Opheim skulle kunne fortelle sin egen historie:
Møtte Paul McCartneys ex-gartner
”Då eg var i Praha ein tur i november, og stakk ein snartur innom ein uteplass, møtte eg ein lettare berusa engelskmann. Pete heitte han, og var midt i utdrikningslaget sitt. Det viste seg at Pete var frå Liverpool, og hadde jobba som gartner for Paul McCartney. Fenomenalt! Eg har altså møtt Paul McCartneys ex-gartner!
Det viste seg riktignok at Paul McCartneys eks-gartner Pete aldri verken hadde møtt eller snakka med mr. McCartney, men han har tross alt klipt plenen og trimma trea hans.”
Har du en nær Beatles-opplevelse. Del den med andre her:
Hjalp bedugget Lennon-lookalike
Walther fra Bjugn fikk sin nær-Beatles-opplevelse da han jobbet på cruisebåt. Der hadde de besøk av et lookalike band, som het Rain. Musikerne var utrolig like Beatles-medlemene. Sent på kvelden, godt uti en mannskapsfest, måtte Walther hjelpe en lettere bedugget "John Lennon" å finne riktig lugar.
Walther avslutter sin historie med å skrive: Slå den!!!!! (Vel, det burde ikke være vanskelig.)
Har du en nær Beatles-opplevelse. Del den med andre her:
Tok nesten på George
Tor fra Sandefjord forteller, at han som ung student bodde et halvt år i London høsten 1965. For å spe på økonomien tok han ekstra jobb som hundepasser for velstående London-borgere.
”Dagen The Beatles mottok sine imperieordener, stod jeg klar utenfor Buckingham Palace og ventet sammen med tusener av andre på at heltene skulle komme ut. I hånden holdt jeg et kobbel av hunder, store hunder. Da limousinen gled ut av den store slottsporten, stupte jeg – med hundene i galopp - frem gjennom folkehavet. Og takket være hundene trakk folk seg unna, og jeg kom nesten helt frem til bilen der de fire store satt. Og der! Fra bilvinduet smilte George Harrison mot meg, strakte opp hånden - og vinket bare til meg! Tror jeg, da. Det var en stolt nordmann som så sine helter forsvinne gjennom menneskemassen. Tilbake rundt han lå unge jenter spredd ut over asfalten - som de kysset i krampegråt.”
Har du en nær Beatles-opplevelse. Del den med andre her:
Den som intet våger…
Per-Christian fra Leirsund har en historie fra 1976. Han var 16 år gammel, og dro på sin første tur til London.
”Det var den sommeren jeg stod ansikt til ansikt med en Beatle, nemlig George Harrison. Min klassekamerat Øystein og jeg hadde planene klare, gå i fotsporene til våre idoler eller kanskje møte en av dem. Etter å ha prøvd å møte McCartney utenfor hans London residens uten å lykkes, tok vi toget til den vakre byen Henley on Thames hvor Harrison har sitt gods Friar Park. Her skjedde det helt utrolige. Porten stod åpen, vi overså alle advarsler (no trespassing osv.), toget inn med vårt motto: Den som intet våger, intet vinner. Etter å ha gått et stykke, kom vi frem til en stor garasje. Der inne stod en del mennesker. En av dem snudde seg og kom imot oss, antagelig like overasket som vi var. Det var George Harrison. Jeg må si at alle påstander fra skribenter og journalister om hvor sær og vanskelig han skulle være ovenfor fans, grundig ble gjort til skamme. Vi møtte en tvers igjennom hyggelig mann, som tvert om virket høyst normal. Etter ca. en halv times audiens var det slutt. Han ba oss ikke om å gå, bare tok oss i hånden og ønsket oss god tur tilbake til Norge.”
Har du en nær Beatles-opplevelse. Del den med andre her:
Paul! Cheeeeese!
Paul McCartney med Wings.
Foto: Åsmund TynningDet nærmeste fotograf Åsmund Tynning fra Rjukan har vært en Beatles-opplevelse, var da Paul McCartney hadde konsert The Wings i Njårdhallen i Oslo i august 1972. Sammen med 3500 andre, ventet han spent på hvordan det ville bli å se en firdel av The Beatles i virkeligheten. Og han ble ikke skuffet. Paul McCartneys vitale og musikalske kroppsspråk imponerte den elleville fotografen. Det overrasket han også at han midt i konserten uten problemer kunne gå ut i bilen for å hente mer film til fotoapparatet.
"Jeg spurte også de som passet på foran scenen - noen fredlige lettvektere fra Oslo boksegruppe - om jeg kunne filme litt med 8mm. De svarte at hvis ikke jeg brukte blitz, så var det fritt fram. Det var tydelig at de ikke hadde peiling på filming, siden blitz ikke brukes under filmopptak. Så jeg stabla like gjerne på bena hele 16mm-utstyret."
I 1993 og 2004 var Tynning igjen på McCartney-konserter. Da var det knapt lov å bruke mobiltelefoner med kamera. Så tidene forandrer seg.
Eks-nabo kollega med Beatles-far
Rolf Erik fra Florvåg hadde tidligere en nabo, som het Johannes fra Askøy. Johannes var en av krigsseilerne, som bosatte seg i Liverpool (Birkenhead) etter krigen.
"Her begynte han senere å jobbe som bussjåfør, og ble etterhvert kollega med Harry Harrison, far til George. Denne historien kom frem da Johannes, som bygget feriehus ved siden av mine foreldre på Askøy, fikk høre at jeg hadde vært i Liverpool og besøkt Beatles-muséet og John Lennons barndomshjem i 1978. Da skjønte jeg at verden ikke var så stor likevel."
Trivelig dørvakt
John Inge fra Kristiansund har følgende historie fra en studietur til London i 1976 sammen med andre ingeniørstudenter:
"På vei tilbake til hotellet etter et bedriftsbesøk hos British Steel i Midt-England, satt vi to kamerater (og ihuga Beatles-fans) i bussen og studerte kartet for å finne ut hvor vi var. Da oppdaget vi at hvis vi stoppet bussen og gikk av, var vi bare et par kvartaler unna Abbey Road. Dette var på sen ettermiddag, men vi fikk stoppet bussen og kom oss ut. Og vi ble nok betraktet som litt ”gale” av våre klassekamerater når vi forklarte hvorfor vi ville av. Vi fant Abbey Road, og spaserte over det berømte fotgjengerfeltet mens vi fotograferte hverandre. Vi troppet opp utenfor det minst like berømte studioet, ringte på og presenterte oss som ”very famous press people form Norway”. Men vi fikk ikke komme inn. Det eneste vi ”oppnådde” var en hyggelig samtale på trappa med en litt tilårskommen dørvakt som kunne fortelle oss at ”the fab four” var de hyggeligste popgutta som noen gang hadde vært i dette studioet. De hadde bestandig tid til en liten prat, og han fikk nesten tårer i øynene når han fortalte oss om tiden med John, Paul, Ringo og George."
Prinsen på hesten kom for tidlig
May bor i Nordmarka i Oslo, og fikk sin nær-Beatles-opplevelse da Paul McCartney var i Norge for et par år siden:
"McCartney ble med Jahn Teigen og datteren Sahra på en ridetur i Nordmarka. May fikk i ettertid høre at følget hadde ridd rett forbi hennes hus bare noen mikrosekunder før hun selv kom gående hjem fra jobb. May møtte altså ikke McCartney, men stort nærmere kan man ikke komme uten at det virkelig skjer. Hun tok en stein fra grusvegen McCartney hadde ridd på, og rammet den inn, med teksten: 'Uberørt av menneskehender, men berørt av hesten til Paul McCartney'."
Tafset på hekken til George
Tove fra Haslum kom til verden i 1949, og var dermed dømt til å bli en av de som enten digget The Beatles eller Rolling Stones. Det ble The Beatles. Da hun i 1968 dro over til England som au pair, var hun stasjonert ikke langt fra der hennes yndlingsbeatle – George Harrison – bodde sammen med sin kjære Patti. Hu skriver videre:
”Jeg klarte å lure adressen ut av en pubvert. Og en mørk høstkveld sneik jeg meg opp forbi huset hans. Det var en nydelig bungalov med en nokså stor hage foran, og med en tett hekk rundt. Men jeg skimtet skygger der inne i huset gjennom et hull i hekken. Hjertet mitt banket så hardt, at løvene på hekken sikkert henger og dirrer ennå."
Som en skikkelig pike fra den norske landsbygda fikk hun seg ikke til å gjøre noe mer drastisk enn å ta ett av de dirrende bladene fra hekken, som eit minne. Bladet har blitt voktet som en skatt i alle år etter, selv om det nå har blitt tørt og smuldret. Det fremkaller likevel fortsatt sterke følelser.
Ringos hår… eller?
Da Hanne fra Kristiansand var 12-13 år ung, hadde hun pennevenner over hele verden. Mest populært var det å skrive med ungdom i England, og da selvfølgelig aller helst i Liverpool.
"Jeg fikk en pennevenn, en gutt på min alder som het Ralph. Han var selvfølgelig Beatles-fan. Min favoritt var Paul McCartney. Ralph digget Ringo Starr, noe jeg ikke helt kunne skjønne. Men pytt - det var jo en Beatle. I et av de første brevene fortalte Ralph at han var nesten-nabo til Ringo Starr. Det gjorde inntrykk! Etter ca. 20 brev med heftig utveksling av hvilke låter vi likte, sladder, nyheter m.m. sendte han meg en helt spesiell gave. Tapet fast på brevet - med et hjerte rundt - var en liten bunke brune hårstrå. Ralph hadde møtt Ringo Starr og tigget til seg noen lokker, og jeg ble en av de utvalgte. Gjett om jeg var stolt, og jeg fikk stadig misunnelige blikk fra venninner.
Det tok faktisk mange år før jeg klarte å innse at det nok var 99% sikkert IKKE Ringos hårstrå, men høyst sannsynlig Ralphs - som hadde samme hårfarge som Ringo."
Dårlig erstatning for kino
"Det var sommeren 1963, jeg og min tilkommende var nyforlovet og på 14 dagers ferie i Bournemouth i England. En kveld bestemte vi oss for å gå på kino. Da vi kom dit, viste det seg at det ikke var filmfremvisning i kinoen likevel, det skulle være konsert der i stedet. De opptredende var noen som kalte seg The Beatles. Dem hadde vi aldri hørt om, så vi gikk hjem! Da vi kom hjem til Norge, skjønte vi hvor uopplyste vi var! At vi gikk hjem denne kvelden, har jeg angret på i 43 år. Hilsen Kirsti."
Det er på kino det skjer
"I årene 1989-93 bodde jeg i Monte Carlo", skriver en lytter. Ringo Starr har en leilighet der. Det var riktignok ikke denne vår lytter bodde i. Men en gang, trolig høsten 1989 eller noe sånt, var vår lytter og noen venner på kino (i Monte Carlo) for å se Indiana Jones and the Last Crusade.
"Det var ingen sittende på venstre side av meg. Men ca. 5 minutter uti filmen kommer en mann og setter seg ved siden av meg. Jeg snur meg og tenker: ”Hvor i all verden har jeg sett han før?” Etter noen sekunders tenketid slår det meg. ”Hvis dette hadde skjedd for 20 år siden, og jeg hadde vært 5 år yngre, hadde jeg kanskje besvimt”. Det var Ringo som satt der. Etter filmen (han gikk litt før rulleteksten begynte) gikk vi ut, og passerte han og Prins Albert i samtale i gangen."
Senere så vår lytter Ringo Starr flere ganger i Monaco ved Ferrariforhandleren. Men autografen bad han aldri om, for Monaco er et land der de rike og berømte skal få gå i fred. "Derfor var det veldig unaturlig for meg å spørre etter autograf – dessverre."
Hør også lytternes historier:
