Fra storby til bygd og småby
Hvor kommer du fra, spør vi når vi treffer nye mennesker og vil finne ut noe om hvem de er. Røtter er viktig, men vi mennesker er kanskje først og fremst utstyrt med føtter. Som kan gå dit vi vil. Slik at vi kan bli oss selv. Min bakgrunn er østerdøl gjennom morsslekta og trønder fra farssida. Oppvokst i drabantbyen Veitvet i Oslo, og litt på småbruket til besteforeldre på Rena. Som voksen har jeg bodd mesteparten av livet i Oslo, avbrutt av noen år i Kristiansand og Bergen.
Siden 1986 har jeg gjort mange ulike ting som radio- og fjernsynsjournalist, alt fra egne talkshow til nyhetsanker på TV og radio- og TV-reporter. I 2001 flyttet min da 13 år gamle datter og jeg fra hjembyen Oslo til Sandefjord og siden da har jeg jobbet i NRK Vestfoldsendinga.
Mennesker, musikk og mat
Datteren er voksen og har fløyet fra redet, men et gammelt, rødt hus sørger for mangel på fritidsproblemer. Inne i huset fins min gamle fiolin som jeg tar fram med ujevne mellomrom – etter utsendt nabovarsel. Meditasjon og konsentrasjon på en gang. Det gjelder også matlaging. Gjerne asiatisk og ”hot” mat – og gode venner rundt bordet. Og musikk til. Da er livet på stell.
Musikk i mange sjangre er hovedinteressen – men nærmest hjertet ligger jazzen. Konserter er noe av det deiligste jeg vet! Og i min by fins mange gode musikere. Det er nemlig ikke bare i Oslo og de større byene de spennende opplevelsene er. Der det finnes engasjerte mennesker som byr på seg selv og gjør ting de brenner for, blir det aldri kjedelig. Norge Rundt er et godt eksempel på det.
Blomster, skrei og bosskjøring
I løpet av tre måneder som programleder i Norge rundt får man reist mye, møtt mange flotte folk, fått prøve ting man ellers ikke hadde fått gjort, lekt og trimma kreativiteten. Hva gjør man når våren lar vente på seg? Jo, man får med seg en blomsterdekoratør, blomster og levende lys og lager vår i snøen. Og når lysten på skreimølje blir sterk, da drar man til Vesterålen, haler fisken om bord, følger gangen gjennom fiskemottak til gryta og tallerkenen. Og hvordan er det egentlig å være søppel/bosskjører? For eksempel. Som Norge Rundt-programleder får man prøve det man er nysgjerrig på.
Bergen på blå resept?
Og man får bodd i Bergen. Fascinerende for en østlending fra grankledde strøk der det beste du kan si om noen er at ”hu er så ællminn’lig”. Sånn er det IKKE i Bergen. Der skal man bare å hive seg utpå og by på seg selv – og du blir tatt i mot av bergenserne. Det gjelder å kommunisere, interessere seg for fremmede og være rask i replikken. Hvis du til og med synger ”Nystemten” – med følelse – får du kjenne en snev av ”den bergenske selvfølelsen”. Det gjør ikke vondt. Kanskje et Bergens-opphold burde gis på blå resept – mot sjenanseplager og annet tyngende?