Thomas Mann
Buddenbrooks
Gyldendal 2005
Oversatt av Per Paulsen
”Buddenbrooks” forteller historien om hvordan handelstanden, som kom fra bondesamfunnet, gikk til et samfunn der alle vil bli kunstnere. Altså hvordan vi er kommet hit, her vi er nå.
I dag vil jo alle bli kunstnere, enten det er via Idol, journalistutdanninga, idrettshøyskolen eller kunstakademiet. Thomas Mann så denne utviklingen på slutten av 1800-tallet og publiserte sin første store roman om det i 1901.
Hvordan kjøpe billig og selge dyrt?
Men romanen forteller også innenfra om en kjøpmann som kommer i tvil om det han holder på med: Hvordan kjøpe ting billig og selge dem dyrt med æren i behold? Hvordan være kapitalist og forretningsmann uten å bli en skurk? Det er fatalt å tvile på slikt dersom du vil være en handlingens mann.
"Buddenbrooks" beretter historien om fire generasjoners kjøpmannshus i den nordtyske byen Lübeck på 1800-tallet. Sentralt i romanen står Thomas Buddenbrook, tredje generasjons kjøpmann som begynner å tvile på seg selv. Når sønnen Hanno for alvor begynner å spille piano, er suksesshistorien om handelshuset i Lübeck slutt.
Sterke beskrivelse av stemninger
Men selve romanen ”Buddenbrooks” ble altså en suksesshistorie uten ende. Den brakte Thomas Mann Nobelprisen i 1929 og er en av tysk litteraturs bestselgere. Den er også en fortelling med sterkere vekt på konkrete beskrivelser og stemninger enn Manns senere idé-romaner. Det betyr ikke at den er uten idéer. Den er bare litt mer lettlest og enda morsommere enn ”Trolldomsfjellet” og ”Doktor Faustus”.
Boka ble første gang oversatt til norsk av Margrethe Kjær i 1952. Nå kommer den i ny oversettelse av Per Paulsen, med etterord av Per Qvale, i Gyldendals svært gode klassikerserie. Jeg var svært begeistret for Qvales oversettelse av Trolldomsfjellet i samme serie (2002). Men Per Paulsen virker ikke like nøyaktig og musikalsk.
Unoter i oversettelsen
Et litt merkelig valg er å la alle replikkene på plattysk (som er en samlebetegnelse for nord-tyske dialekter, ofte grovere i språket enn Thomas Manns høytysk) stå originalt gjengitt på norsk. Paulsen oversetter plattysk-sitatene, men ikke de franske replikkene, som gjerne kommer tett på hos Mann. Ved en slik inkonsekvent oversettelse går man glipp av nyanser på norsk.
Forfatteren vil vel ha fram vekslingen og motsetningen mellom det tilgjorte, høykulturelle franske og det litt bondske plattyske. Det er ikke lett å gjengi på norsk, men her synes jeg altså oversettelsen gir opp litt på halvveien. Det er også svært vanskelig å gjennomføre en slik oversettelse konsekvent.
Paulsen tyr til forvanskninger og omskrivinger av ord og uttrykk, for eksempel ”kjæaje baajn” (s. 11) og ”stooj-ajet” (s.15), i tråd med Trond Kirkevaags brekende Montebello-figur i TV-sketsjer, men uten tilskrekkelig grunnlag i min utgave av den tyske originalen.
Urytmisk høystil
Verre er det at Thomas Manns språklige musikalitet ikke alltid kommer til sin rett. Flere passasjer mot slutten av boka er uovertrufne høydepunkter på tysk, som Thomas Buddenbrooks refleksjon over hvorfor han søker mot havet og ikke mot fjellet ved slutten av livet:
”’De brede bølgene,’ sa Thomas Buddenbrook. ’De kommer rullende, kommer og går, kommer og går, blir knust mot stranden, den ene etter den andre, endeløst, hensynsløst, tomt og vilt. Likevel virker det beroligende og trøstende å se på dem, lik alt som er enkelt og nødvendig. Mer og mer har jeg lært å elske havet … kanskje foretrakk jeg fjellene en gang, fordi de lå lenger borte. Nå kan jeg ikke tenke meg å nærme meg dem. […] Hvem er det som foretrekker havets monotoni? Jeg tror det er dem som har fått en altfor dyp innsikt i de indre tings forviklinger og derfor av de ytre ting bare forlanger én egenskap – enkelhet … At man klatrer tappert rundt i fjellene, men ligger stille i sanden og hviler ved havet – er det minste av det. Men jeg kjenner det blikket man hyller det ene med og sjenker det andre. Sikre, trassige lykkelige øyne, fulle av foretaksomhet, fasthet og livsmot svever fra tind til tind; men de øyne som hviler over det endeløse havet som ruller sine bølger framover med denne mystiske og lammende fatalistismen [sic!], er sløret, håpløst og vitende; en gang har de skuet ned, dypt ned, i det sorgfulle kaos.’” (s. 491f.)
Én ting er den lille glippen ”fatalistismen”, som altså skal være ”fatalismen”. Den er lett å unnskylde. Men den understreker på en måte hele den manglende rytmen i avsnittet (som bare delvis er gjengitt her), en rytme som etableres overmåte godt fra begynnelsen av i Thomas Manns original:
”Breite Wellen […] Wie sie daherkommen und zerschellen, daherkommen und zerschellen, eine nach der anderen, endlos, zwecklos, öde und irr. […]” (tysk utgave ved Fischer Taschenbuch Verlag 1989: s. 671).
Flere unøyaktigheter
I avsnittet gjør Paulsen seg også skyld i flere unøyaktigheter som ikke hever nivået på oversettelsen, for eksempel at ordet ”zwecklos” ikke betyr hensynsløst, men hensikts- eller formålsløst (noe som leder mot ”den mystiske og lammende fatalismen” som følger). Den siste setningen i det norske avsnittet blir også unøyaktig og urytmisk med ”øyne som hviler over det endeløse havet”. Mann beskriver heller ”et blikk som drømmer ved havets vidder, tilslørt, håpløst og vitende”.
Men dette er detaljer i en oversettelse som i det store og hele gjengir brukbart en av forrige århundres største og beste europeiske romaner, en bok det er en fryd å få lese på norsk.
Av Tom Egil Hverven
Boktilsynet, NRK P2, 10 august 2005
Søndagsavisen, NRK P2, 7. august 2005
