Anmeldelse

Kongen av ironisk patos

ANMELDELSE: I «De døde» stiller sveitsiske Christian Kracht den sulten vi ikke visste vi hadde, etter å få vite hva som skjedde i skjæringspunktet mellom kultur og politikk i Tokyos salonger i det herrens år 1933.

Christian Kracht

Sveitsiske Christian Kracht har to romaner på norsk fra før: «Imperium» (2013) og «Jeg blir her i solskinn og i skygge» (2014).

Foto: Frauke Finsterwalder

  • TITTEL: De døde (Oversatt av Sverre Dahl)
  • FORFATTER: Christian Kracht
  • FORLAG: Pelikanen

Velkommen til Christian Krachts verden av engelsk tweed og japansk nasjonalisme! Åpningsscenen i «De døde», hvor en livstrøtt ung japaner begår seppuku, populært kalt harakiri, er provoserende lesning, fordi Kracht så åpenbart interesserer seg mer for hvordan blodet kunstferdig spruter ut over veggene, enn for menneskene som dør.

Celluloid akse

Seansen blir filmet av den svært japanske diplomaten Masahito Amakasu, og sendt til Berlin. Med dette groteske eksempelet på landets æreskultur, skal det nye Tyskland vinnes for et storslått filmsamarbeid, en «celluloid akse» mellom de to landene, som skal demme opp for amerikansk kulturimperialisme.

Men underveis krongler det hele seg til. Istedenfor datidens store tyske regissører, som Leni Riefenstahl, Fritz Lang eller Arnold Franck kommer en sveitsisk regissør, som interesserer seg like lite for politikk som Kracht interesserer seg for de moralske sidene ved rituelt selvmord.

Filmen i sin spede barndom

De døde, Christian Kracht

«De døde» utspiller seg i 1930-årene, da den nye filmkulturen opplevde sin første store blomstringstid.

De stormannsgale skal gå under. Både den nasjonalistisk-asiatiske og den vestlige kapitalistiske livsformen kan lede til brå og plutselig død. Det er ikke bare bare å være kunstner i denne tiden, hvis man er opptatt av å finne ut av hvilken vei de politiske vindene blåser. Når teppet brått trekkes ned over fortellingen etter 187 fortettede sider er det bare de som standhaftig står ved sitt eget kunstneriske prosjekt som overlever.

Sett i det perspektivet er ikke «De døde» uten moral. Men det er mer her. Trangen til å dokumentere alt, og all elendighet spesielt, kan lett kobles opp mot tilsvarende virksomhet i dag. Dette er en historie om filmen i dens spede barndom fortalt så kjølig, elegant og visuelt som mulig av en forfatter som ikke har noen problemer med å bikke over i det parodiske og stereotype. Det er liksom ikke grenser for hvor mye mellomkrigsdekadanse som skal smøres ut over boksidene, i scener som denne:

Man røyker, slår av asken i et for dette formål beredt kokosnøttskall, leker med en mekanisk hund, der fjæren synes å ha en feil, blar halvhjertet i moteblader. Lettvint, myk jazzmusikk, en eller annen slager skvulper der ute i gangen, eller heller oppe, på tregalleriet; det er ikke helt synlig hvor høyttalerne står. Tjeneren er blitt sendt hjem ved femtiden.

Christian Kracht / De døde

Man må klype seg i armen

Historiens to hovedpersoner er begge utstyrt med både barndom og foreldre, uten at dette egentlig bringer så mye til historien. Det som fungerer best her er skildringen av dette «skjebneåret» fra et nytt, det vil si japansk perspektiv. Krachts verden av i går fremstår som temmelig globalisert allerede da. Ved å innføre en høyst virkelig Charlie Chaplin på en høyst reell lanseringsreise i Tokyos (kino)salonger, vekkes interessen i leseren for å finne ut hva som virkelig skjedde av tysk-japansk filmsamarbeid i denne tiden. Hvilken rolle spilte egentlig kulturen i krigsalliansen mellom Japan og Tyskland?

Christian Krachts stil er et kapittel for seg. Teksten svømmer pretensiøst og forfengelig av sted med setninger som man må klype seg i armen for å tro er mulige å sette på trykk i dag. Oversetter Sverre Dahl gjendikter Kracht, som om det ikke var forskjell på tysk og norsk ordstilling, eller som om det var om å gjøre å viske ut disse forskjellene fortest mulig.

Kongen av ironi

Utrolig nok, fungerer det. Ja, Christian Kracht fungerer faktisk forbløffende godt på norsk. På nittitallet ble Kracht kåret til kongen av ironi, og fanebæreren for tysk «pop»-litteratur. Med romanene på 00-tallet ble han kongen av historisk patos. I dette decenniet er han begge deler. Tre av romanene hans foreligger nå på norsk. Det hadde vært fint om forlaget også oversatte nittitallsromanene, og helst også reiseessayene, slik at vi lettere kan se utviklingen i forfatterskapet.

Kulturstrøm

  • Spotify fjerner Neil Youngs musikk

    Spotify fjerner Neil Youngs musikk fra plattformen sin etter hans protest mot at strømmetjenesten sender en podkast han mener sprer propaganda mot vaksiner.

    I en kunngjøring onsdag sier Spotify at de beklager Neil Youngs beslutning, men at han er velkommen tilbake. (NTB)

  • Norsk seriemorder kan bli film

    Victoria Kiellands kritikerroste roman om den norske seriemorderen Belle Gunness kan bli spillefilm. Gine Cornelia Pedersen og Patrik Syversen har kjøpt filmrettighetene. Pedersen er selv forfatter og skuespiller, kjent fra «Unge lovende» på NRK. Syversen er manusforfatter og regissør, kjent for blant annet «Sigurd fåkke pult» og «Rovdyr». De sier:

    – Vi ble fjetret, til og med rystet, da vi leste «Mine menn», og det begynte å klø i fingrene allerede på første side etter å se denne historien spilt ut på lerretet.

    Filmen skal hete «Belle!»

    Gine Cornelia Pedersen og Patrik Syversen
    Foto: Lina Hindrum/Erlend Mjømen Knudsen