På ingen måte usynlig

Nå er ikke Adam Walkers opphold i Paris og kampen med diktene han vil skrive det egentlige hovedtemaet i Paul Austers “Usynlig”, hans roman nummer 13. Like fullt tilbringer den jødisk-amerikanske tyveåringen en viktig del av året 1967 i nettopp Paris og han vil definitivt skrive poesi.

Kald fisk

Fortellingen starter nettopp i 1967 så vidt leseren kan se – husk; det er Paul Auster vi snakker om! Den påfallende vakre Adam (han er ikke klar over sin egen virkning på andre mennesker) møter for første gang sin nemesis Rudolf Born og dermed også den vakre Margot. Born er gjesteprofessor ved Columbia-universitetet, en kald, brutal fisk som fatter en nesten odiøs interesse for den unge Adam og snart er de to i gang med et litterært tidsskriftprosjekt med unge Walker som redaktør. Men Born har mange sider.

Hukommelse og spenning

I bokens første del er det Adam Walker selv som forteller. Men; det hadde knapt vært en Paul Auster, dette, om ikke en forteller til og ja; enda en, dukker opp før det hele er over. Heller ikke om temaer som hukommelsen og sinnets kombinerte irrganger hadde vært fraværende. Det er de da heller ikke; spørsmålene om hva en døende mann i 60-årsalderen faktisk husker, ønsker å huske, vil slette fra hukommelsen ved å skrive det hele ned før det er for sent ligger under og skaper spenninger som til tider kan oppleves helt fysisk.

Klassisk Auster

”Usynlig” er på nesten alle måter en klassisk Paul Auster-roman. Jeg har nevnt leken med fortellergrepet – i dette tilfelle mer enn én av dem. De avsindige tilfeldighetene er her; møtet med Born i seg selv, en hendelse i kjølvannet av dette møtet som endrer Adams liv en gang for alle, udersøkelsen av ved identitet og hva ”ansvar” vil si.

Ny og frisk

Med alt dette typiske og lett gjenkjennelige for Auster-leseren er det nesten underlig at boken oppleves som så ny, frisk og grenseutfordrende i forhold til det forfatterskapet som har gått foran. Forklaringen må delvis være at Paul Auster på ingen måte er ferdig med sitt litterære hovedprosjekt, og at ”Usynlig” er et eksempel på at litteraturens grunntema – ikke bare Austers – har livskraft og spenning i seg en stund til.

Morskap og feiring

Jeg ser at utenlandske kritikere har sagt om originalen, at Auster delvis morer seg litt over det litterære universet han har bygget opp, samtidig som han også feirer det. Det synes å være en god obserasjon. En feiring er da også på sin plass – det har ikke vært like nær Austers toppmål alt som har kommet fra mannens hånd de senere årene. Mens ”Usynlig” er svært nær. Og; Torleif Sjøgren-Erichsens er fjellstø.