NRK Meny
Normal

Tusen strålende soler

Hadde vi ikke vært så desillusjonerte ville vi sagt at ”Tusen strålende soler” er en rystende opplevelse. Men til det har vi hørt og sett for mange reportasjer, ant for mange patriarkers kvinneforakt, lært for mye om Talibans hat mot kunnskap og frihet – uansett hvordan begrepet tolkes. Men det er nettopp rystet vi burde være etter å ha lest en beretning som denne.

Den afghansk-amerikanske forfatteren Khaled Hosseini. Foto: AP/Scanpix

Khaled Hosseinis bok 'Drageløperen har toppet' salgslistene i månedsvis og ligger fremdeles høyt idet afghansk-amerikaneren lanserer sin andre bok 'Tusen strålende soler'.

Foto: JEFF CHIU / AP

Historien om de to kvinnene Mariam og Laila og deres kamp for menneskelig overlevelse burde være nok til å sette all relativistisk liksom-forståelse ettertrykkelig på plass.

Tusen strålende soler

Khaled Hosseini: 'Tusen strålende soler'. Oversatt av Elisabet W. Middelthon. Schibsted forlagene

Foto: Schibsted forlagene

Tunge skjebner

Mariam var bare 15 år da hun, i 1974, etter sitt livs første store nederlag, ble sendt fra hjembyen Herat til Kabul som kone for Rasheed, en 30 år eldre enkemann – en mann som mener at en hustrus ansikt er en sak for hennes ektemann alene og forordner burka utenfor huset. En mann som respekterer henne så lenge han tror han skal få en sønn.

Laila er nesten 20 år yngre enn Mariam, men vokser opp noen hus lenger opp i gata, hun er et fritt barn, faren jobber i det lokale bakeriet etter at kommunistene tok fra ham lærerjobben, de to brødrene hennes er i fjellene for å slåss mot Sovjet-styrker og lokale kommunister, alt mens moren sørger over sønnene på forskudd. Lyset i Lailas liv, foruten faren, er imidlertid den to år eldre Tariq, enbeint etter en mine. Han er hennes venn og kamerat; og den hun uvegerlig dras mot når barnet begynner å bli voksent.

Fortvilelse - og håp

Det som gjør også denne boka til en uimotståelig beretning er i hovedsak to ting – og de har ”Tusen strålende soler” til felles med ”Drageløperen”. Det er først og fremst Hosseinis inngående kunnskap om og evne til å bruke språket slik at vi lever oss inn i menneskelivene han gir oss, deres kjærlighet, kampen for den, nederlagene, kompromissene og seierene. Alt fra de små dagligdagse hendelsene: et måltid, en samtale, til de store som endrer hele livet. Dernest hans vilje til å vise oss afghanernes vanskjebne gjennom den nære historien: de endeløse krigshandlingene og fraksjonskampene. De er der alle som en; sovjeterne, Hekmatyar, Najibullah, Massoud og Taliban – og rakettenes gjennomtrengende plystring før de finner sine mål og de stakkars menneskene får visshet; var det deres tur denne gang?

Laila og Mariams skjebner tvinges på ett punkt sammen. Det er vond lesning lenge, men Hosseini klarer også å gi leserne sine tro på at det kan nytte, dette med kjærlighet, vennskap, familie og troskap. At det faktisk er de tingene som betyr noe når regnskapet en dag skal gjøres opp.