For noen år siden drev Morten Lorentzen og Kak Abbas Shorani piratstasjonen Radio Yalla fra Tøyengata. Med fast sendetid i radioprogrammet Ukeslutt så de på seg selv og kaotiske multikultivirkeligheten utenfor vinduet med et herlig selvironisk blikk. Noen år senere kom komikeren Zahid Ali med julekalenderen «Jul i Tøyengata».
Bak alt humoren ligger erjennelsen av at samfunnsendringer og dilemmaer i dagens Norge kommer ekstra tydelig til uttrykk nettopp i denne gamle innfartsåren på Oslos østkant.
Graver seg innover
Tone Huse graver seg innover i Tøyengatas historie litt på samme måte som en arkelog graver seg tilbake i tiden under et feltarbeid. Der hvor det nå er en kaffebar, var det i går kanskje en kebabbutikk. Der hvor det nå er en halalslakter var det i går kanskje en dropsfabrikk. Gjennom en rekke intervjuer med folk som har bodd i strøket før og de som bor der nå viser Tone Huse hvordan Oslo Øst tidligere var en bastion for etnisk norsk arbeiderklasse. Så kom innvandrerne, og så kom, ja, sånne som meg, det vil si hvit kulturinteressert middelklasse. Det er inntoget av velstående nordmenn som gir opphav til Tone Huse sin påstand om at det foregår såkalt gentrifisering - det vil si et tilsig av velutdannet og (relativt) velbemidlet middelklasse i et sentrumsnært strøk.
Nyrikt?
Derav også den i mine øyne noe provoserende undertittelen: Et nyrikt stykke Norge. For de av oss som er en del i Tøyengata er det ikke nyrikt det første man tenker på. Men at det foregår en bevegelse i den retningen er vel riktig, og ettersom jeg leser meg gjennom kapitler med titler som "Lille Pakistan", "Kunstspetakkelet" og "Ghettofrykt", så slår det meg hvor mye Tone Huse får fortalt i en bok. Her kommer historien om byfornyelsen, om pakistanerne, om somalierne, om de gamle arbeidsfolkene som nå sitter på Treffen kafè, og om Olav Thon sine planer for Grønland Basar.
Akademiske setninger
Mye av dette blir formidlet i noen ytterst spennende intervjue med menneskene selv. Disse livlige og tankevekkende samtalene står i en viss kontrast til de partiene der Tone Huse skal trekke de store linjene. Her skriver hun på en måte som vi i gamle dager ville si var akademisk, men veldig mange passivsetninger etter hverandre. Du vet sånne setninger uten et aktivt subjekt som de gode norsklærerne advarte oss mot på gymnaset. I disse overgripende analysene som irriterer jeg meg også over det jeg synes er tendenser til selvforakt hos forfatteren. Jeg tror absolutt at det er bra at middelklassen etablerer seg i gamle Oslo. Kom, kom og bli boende!
Men uansett: det er mye brennbar samfunnsanalyse i denne boken. Et Norge i miniatyr trer fram under lesningens gang og nærmest ber om din deltagelse. Det framstår ikke som urimelig at denne boken fikk Brageprisen - spesielt med tanke på at sakprosaforfattere ikke har en debutantpris.
Hvis «Tøyengata. Et nyrikt stykke Norge» har et budskap, så må det være at hvis du ønsker å at byen du bor i skal bli bra, så holder det ikke bare å feste og drikke kaffe der. Nei, du må bry deg om naboene, for å styrke sivilsamfunnet der du bor - uansett hva du tjener og hvilken farge du har i trynet.
