NRK Meny
Normal

Imponerende, masete flottenfeieri

Det er en svir å lese Thure Erik Lund og hans nye roman ”Straahlbox”. En svir, men også en kamp – en ganske seig kamp.

Thure Erik Lund
Foto: Roald, Berit / SCANPIX

Om jeg har høstet noen seiere denne bokhøsten, så skjedde det i og med nedkjempingen av Thure Erik Lunds ”Straahlbox”. Den boken er ikke lesning, den er arbeid.


Handling?

Thure Erik Lund: "Straahlbok"

Å si noe om hva ”Straahlbox” handler om, er vrient og plasskrevende. Samtidig er dette noe av kjernen eller noe av ”problemet”: Hva slags bok er dette? I et forsøk på å være konkret: ”Straahlbox” er en uhyre sammensatt konstruksjon som tar opp i seg en rekke sjangere og temaer, herser med dem og vil fortelle en slags historie om språk, teknologi i mange avskygninger, om det som har vært og hva som kan tenkes å vente rundt neste verdenshistoriske hjørne.


Sci fi også


Jeg registrerer tidlig at boken har elementer av science fiction-romanen i seg – om enn på en uvanlig måte. I noen deler, særlig mot slutten, kan ”Straahlbox” helt ut leses som sci fi. Men om dette så å si skal få tilbakevirkende kraft overfor alt som har gått foran, er diskutabelt. Sikkert er det at selveste ”verdensmaskinen” melder seg på.


Hermann Hesse?


Jeg får tidlig assosiasjoner til Hermann Hesse og bøker som ”Steppeulven” og ”Glassperlespillet”, først og fremst sistnevnte. I forhold til ”Steppeulven” gjelder det de utmeldte, løse eksistensene med sitt ”gi faen” – ikke mine ord – som befolker ”Straahlbox. ”Glassperlespillet”, eller rettere; en følelse av ”Glassperlespillet”, melder seg på i beskrivelsen av selve ”Straahlbox” – det finnes da også en løst henkastet referanse til Hesses bok i Thure Erik Lunds tekst.


Stråleboksens system


For stråleboksen er mange ting, der den ligger i et utrangert lagerbygg ved en amsterdamsk jernbanetomt, men også et system. Et system som tiltrekker seg løse, vel- eller halvutdannde eksistenser som i høy grad har gitt nettopp faen og lever på siden av alt. I en labyrint av bisarre innvielsesritualer, av utydelig, men avansert teknologi, korridorer, rom på rom og til slutt; det innerste av dem alle utspiller det seg dataspillaktig tilværelse der språk, samtale og samhandling mennesker i mellom problematiseres og flisespikkes så langt og ettertrykkelig som det kan synes mulig.


Ankepunktene


Her er vi ved et av ankepunktene ved Lunds tekst, og typisk nok; ankepunktet kan ikke fremføres uten forbehold. I positive ordelag kunne man snakke om omstendelig, ordrik grundighet i en nesten uendelig knaing, snuing og vending av det aktuelle tema. Hadde vi vært engelsktalende, kunne vi snakket om ”ranting”. Mer passende; en insistering og boring på og over grensen til det enerverende, til det rene mas. Når det er sagt; i disse testene av leserens tålmodighet bor også noen av de store øyeblikkene i Lunds tekst, som da vi skjønner, etter uendeligheter av utredning om todelingens betydning og hvem-vet-hva, at fortelleren faktisk snakker om en helt alminnelig, enkel samtale mellom to mennesker som ikke kjenner hverandre fra før. Da er det fint å le litt, da.


Flere ”jeg” og et ”vi”


Boken har imidlertid jeg-flere fortellere, noe som krever at leseren holder godt på hatten – overgangene mellom deres fortellinger er helt sømløse og en kan fort bli overrasket. Den siste fortelleren er derimot et ”vi”. Jeg går ikke nærmere inn på den saken, men dette ”vi” byr på noen uvanlige og underholdende synspunkter. Vel, egentlig bør de skremme vannet av oss.

Språket i romanen svinger fra den greit fremoverdrivende fortellingen, via akademisk og kvasiakademisk ordgyteri til frisk etablering av nyord (det hadde vel ikke vært Lund uten).

Men det språklige bildet er ikke komplett uten å nevne tekst som manisk skriver seg over i det rene babbel, på fascinerende vis, og nesten vakre, sørgelige passasjer. Hva som er konstruksjoner og hva som er trykkfeil, er ikke alltid lett å avgjøre.


Tosidigheten


Jeg sa det var en svir å lese dette og står fast ved det. Noe av moroa har jeg forsøkt å beskrive ovenfor – da sier jeg samtidig at få ting i denne boken er entydige. Språkopplevelsen er i høy grad tosidig, det samme. De få tingene som er (nesten) entydige er til gjengjeld av gyllent kaliber. Som for eksempel når den nevnte vi-forteller mot slutten gir malende beskrivelser av den resignerte forfatter Thure Erik Lund som sitter i Åmot, Buskerud, og rakker ned på sitt eget forfatterskap, hoderystende over kritikere som ikke ser hvor løst sammenrasket mye av stoffet hans er. Lund er også morsom.


Jeg innrømmer at jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg måtte arrestere meg selv for juks, geleide blikket en halv side eller mer tilbake – for så å hekte meg på igjen.


Selvbiografene


Som litterært prosjekt er ”Straahlbox” både stort og imponerende utført, men også irriterende, masete – for øvrig med tydelige spark til vår tids selvbiografiske tilbøyeligheter. Og det til tross for at forfatteren selv, også i denne boken, spiller en sentral rolle. Som sagt.

Om det så er en viktig roman? Der er jeg mer usikker.