NRK Meny

Skildrer sitt lands erfaringer

74 år gamle Assia Djébar regnes som en av Nord-Afrikas viktigste litterære stemmer. Hennes siste bok på norsk er blitt en imponerende kombinasjon av selvbiografi og historieskriving.

Assia Djebar

Forfatter Assia Djébars bok «Stort er fengselet» handler om en utdannet og moderne oppdratt kvinne som vokste opp under Algerie-krigen.

Foto: Forlaget Press

Kilde: Kulturnytt, NRK P2, 13. desember 2010

Artikkelen er flere år gammel.

Assia Djébar er en fascinerende dame. Hun er historiker, filmskaper og forfatter. Hun er født (1936) og oppvokst i Algerie, men skriver sine bøker på fransk. Hun er medlem i det ærverdige Académie Francaise, og har i flere år vært professor i litteratur ved New York University.

I et langt liv har hun løftet frem algeriske kvinner. Hun har villet gi stemme til de som ikke selv kan uttrykke seg, og har blant annet skrevet boken "Algeriske kvinner i deres leiligheter".

Dokumentar og skjønnlitteratur

Assia Djébar: "Stort er fengselet"

Djébar er en kunstner som altså både arbeider med fiksjon og fakta. I romanen som nå er oversatt til norsk av Kari og Kjell Risvik, skriver hun både sterkt selvbiografisk og dokumentarisk, selv om hun til en viss grad kamuflerer seg selv og gjerne snakker om «fortelleren». Dermed blir fortelleren et symbol på alle nordafrikanske kvinner.

Romanen har flere deler, og her er ingen kronologisk fremstilling. Den kan synes komplisert, men er det ikke: De ulike fortellingene utdyper og utfyller hverandre. Boken viser frem algeriske kvinner, som alltid har vært kontrollert og innesperret av sine menn. Den viser en liten jente, som vokser opp i et land med to konkurrerende kulturer, og som opplever en blodig frigjøringskrig. I tillegg forteller de ulike historiene om viktigheten av språket, skriften - som rundt 1950 fikk den 14-årige jeg-fortelleren til å bestemme seg for at heretter skulle hun skrive dagbok; med språket skulle hun fortelle sitt liv.

Flere fortellinger, mange stemmer

Første del handler om besettende kjærlighet. Jeg-fortelleren, som er gift og mor til to barn, fascineres og fengsles av en annen mann. De snakker sammen i timesvis, noen fysisk nærkontakt blir det ikke, likevel renner hun så over med sine følelser at hun forteller alt til sin mann. Han slår henne og skjærer henne opp med glasskår; hun flykter, de blir skilt.

Del to forteller om noen eldgamle steintavler, reist som minnesmerker i Karthago, der innskriften er på to ulike språk. På 1800-tallet ble mausoleet med innskriftene ødelagt og tavlene bragt til Europa. Her forteller Assia Djebar historien om en større kolonialisering enn mennenes kolonialisering av kvinnene. Det handler om politisk ufrihet, men også om språklig ufrihet.

Innimellom kommer så noen nærmest dokumentariske innslag fra en filminnspilling i en landsby i Algerie. Jeg-fortelleren er regissør, noe som var svært uvanlig for en arabisk kvinne for 15 år siden, da "Stort er fengselet" ble skrevet. Regissøren vil lage en film om kvinner, og beskriver blikket som ser: han som definerer og hun som blir definert.

Mange former for ufrihet

Tittelen «Stort er fengselet» henspiller på frihetsberøvelse i mange henseender; det være seg romersk eller europeisk kolonialisme, patriarkalsk kultur eller muslimske definisjoner av makt mellom kjønnene. Kvinnene presses under så mange åk, og er de i tillegg analfabeter, blir de fratatt både tradisjon og fremtid.

Slik jeg ser det, blir skriften et middel for forfatteren til å sprenge seg ut av fengselet. Assia Djébar har brutt seg ut, og bringer med sitt forfatterskap et helt samfunns erfaringer videre. «Stort er fengselet» er derfor en viktig roman.