det skulle være sol, vi skulle reise til Lódz

En sorg som ikke tar slutt. Det handler om å være søster til en rusmisbruker.

Marit Kaldhol

Marit Kaldhols siste roman «det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz» er en fortelling om å være pårørende, en 20-åring som mister mor.

Foto: Det norske Samlaget

Fuglane er komne heim. På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at fuglane syng. Eg prøver å få auge på dei oppe mellom greinene på trea. Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (s.3)

Slik åpner Marit Kaldhols siste roman, med den lokkende tittelen det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz. Det ligger vel en antydning der, om at det ikke er sol, og de som skulle reise, ikke kommer seg til Lódz..

Det er Jenny som er eg. Jenny, som er i starten av 20-årene, som har mistet moren i en eksplosjons-ulykke, som venter på at søsteren Solrun skal komme tilbake. Men søsteren er som fuglene:

Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake. At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa. Eller ikkje har vilje nok. Likevel trur eg at dei lengtar heim.

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz

Etter en katastrofe

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er en fortelling om å være pårørende. Om å bli alene med et ansvar som er altfor stort, om å leve med en sorg som ikke synes å ta slutt. Hvorfor storesøster Solrun ruser seg, får vi ikke vite. Men vi får høre om angst, om en rastløshet fra barndommen, om viljen til å fikse alt og om mammas tabletter som skulle gi søvn og hvile.

Luftige scenebilder

I et poetisk, nesten manende, naturskildrende språk, uttrykker Marit Kaldhol Jennys tanker og følelser. Fuglemetaforen går gjennom hele boken, med søsteren som den fuglen som virrer seg bort og blir flyvende alene. Også eventyret om Rødhette og ulven spiller inn, for også Solrun lar seg lokke av det som frister utenfor stien, og også hun får møte ulven.

Romanen blir som en samling korttekster. Hver side gir én scene, en liten fortelling, en erkjennelse. Jeg-fortelleren hopper frem og tilbake i tid, minner og nåtidsbeskrivelser går om hverandre. Det er likevel aldri vanskelig å følge med; som regel utdypes de korte historiene eller bakgrunnen for dem lenger frem i romanen. Jeg liker luftigheten, de korte glimtene, sceneskiftene.

Selvmordsroman fikk litteraturpris

Død, eller berre sjuk?

For unge lesere?

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg får følelsen av at dette er en ungdomsroman. Det kan skyldes at norske ungdomsromaner for tiden handler mye om sorg og tap innen familien, om en ung jeg-forteller som må vokse gjennom motgang og finne sin plass i livet. Hos Kaldhol er det sorg og smerte så det holder; en fraskilt far som bor i Polen og som Jenny nesten ikke husker, en bestefar som har mistet synet, en mor som dør på grusomste vis og en søster på galeien, som kanskje lengter hjem. Ansvaret blir for stort, hva skal det bli til med Jennys eget liv, med studiene hun akkurat har begynt på?

Det beste ved boken er scenene med Jenny og bestefaren Olvar, som er blitt blind på sine gamle dager, men som ordner livet sitt så godt han kan med den livserfaringen han har samlet seg. Fine er også de mange bildene; naturbeskrivelser der bølger, vind, steiner og regn blir uttrykk for Jennys indre landskap. Kaldhol bruker ikke sterke virkemidler, men de hun bruker, kommer igjen og igjen. Det er som om forfatteren ikke stoler på leserens evne til tolkning, eller henvender seg til et yngre - og kanskje ikke så rutinert - publikum.

Og som i en bok for unge lesere kommer håpet nesten programmatisk til slutt:

Ikkje eit år til på denne måten, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg.

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (s.176)