Nattlige anrop fra Ragnar Hovland

Ragnar Hovland har både skrevet alt fra humoristiske vestlandsromaner som «Sveve over vatna» og mer mollstemte, personlige romaner som «Ei vinterreise». I sin nye roman "Stille natt" kombinerer han det mollstemte med rå humor i det som kanskje er hans beste roman noen gang, mener vår anmelder Knut Hoem

Ragnar Hovland

Ragnar Hovland

Foto: Herborg Pedersen

Stille natt

'Stille natt'

Foto: Samlaget

Da tyskerne nylig skulle dele ut sin mest prestisjefylte bokpris, så snakket alle om at familien var tilbake i tysk litteratur. Det skjer ikke i norsk litteratur, tenkte jeg da, men var før jeg begynte å lese Ragnar Hovland. "Stille natt" handler om hvordan vi henger fast ved søsken og foreldre når vi har rotet det til med damene , gjort oss til uvenner med alle vennene våre, og kollegene baktaler oss på jobben.

Vi møter tre brødre, som ikke virker som de har mye annet felles enn at de er i slekt. Han som forteller er forfatter og ungkar, den andre er traumatisert, mens den tredje er flerbarnsfar og på flukt fra familien på motorsykkel.

Livets landevei

Mye av handlingen foregår, slik det nesten alltid gjør hos Hovland, on the road, for så si det med Jack Kerouac.

Og på livets landevei passerer også forfatterens damehistorier revy. Vi møter gifte Astrid, som han møter på et hotellrom, barndomsfascinasjonen Målfrid som åpner sine armer når han reiser forbi, den unge beundrerinnen, som elsker bøkene hans og dermed også ham, og så er det Aslaug som alle egentlig mener han fortsatt burde vært gift med.

Nattlige anrop

Romanen åpner med et nattlig ubesvart anrop fra Marie, han bare traff en gang i fylla. I tillegg hører vi også om Else, som er drømmedamen det aldri ble noe med, her er vi inne på et nivå som jeg har sett mye hos Haruki Murakami, men ikke har sett så mye av hos Hovland, nemlig en interesse for alt som foregår i det underbevisste og i drømmene. I drømmeverdenen opptrer sønnen han ikke fikk som en litt yngre utgave av ham selv iført svart dress som sin far.

Gjennomført god

Nei, denne Hovland-romanen er så gjennomført god at jeg skulle ønske at den var nominert til Brageprisen. Den er så god fordi det virker som om Hovland styrer på ren intuisjon mot de sentrale smertepunktene i livet, samtidig som humoren er der, like rå og storkjeftet som før. Det er en roman som leses på ren lyst og nødvendighet og når den slutter, kanskje litt for brått, så føler jeg meg forlatt av teksten og dens personer, og jeg ønsker meg mer.

Når Hovland i tillegg har utgitt en svært god essaysamling i år, som også godt kunne vært nominert til Brageprisen, da er det bare å slå fast at 2011 ble et Hovland-år.