Den noe trassig-feministiske undertittelen «damroman» kan bety at dette er en roman for damer, men det er vel mer å forstå slik at den handler om damer, men mest av alt at den er en slags feminin livsreise i Sverige på begynnelsen av det forrige århundret.
Det uforanderlige
Men la oss la det ligge litt å heller se hvordan Sigrid Combüchen åpner romanen. Hun hadde lenge hatt lyst til skrive en roman om bydelen hun bor i, skriver hun, og henleder oppmerksomheten på alt det som ikke er forandrerlig ved studentbyen Lund. Villaene fra sekelskiftet. Gatebelysningen som er den eldste i byen, en kirke i silhuett.
Det som endrer seg er menneskene i husene, og denne boken kretser rundt en familie på et gammelt familiefotografi. En ung jente på bildet blir plutselig levende for henne, når hun som gammel dame tar kontakt med forfatteren. De starter en brevveksling, og det er denne kvinnen i hennes formative år som er tema for romanen. Var livet hennes forspilt, forgjeves? Tok hun de rette valgene i kjærlighet og karriere?
Euroburger
Men er romanen god, var den Sveriges beste i fjor, slik juryen for det svenske svaret på Brageprisen hevdet?
Etter at forfatter Jonny Halberg slaktet Orhan Pamuks siste bok i Morgenbladet før helgen, og kalte den en euroburger, er jeg litt ekstra på vakt mot klisjèer, stereotypier og mangel på subtilitet og mangetydighet i såkalt "store romaner".
Men nei, Sigrid Combüchen har det som skal til. De djerve sprangene i fortellermåte, der min interesse holdes konstant vedlike både på fortidsplanet og på nåtidsplanet.
Frostrøyk
Så er det alle de flotte skildringene, som når to syklister som stopper opp og begynner å prate i et vinterlig Stockholm og frostøyken står ut av munnen deres som «snakkebobler uten tekst». Gode, kloke enkeltsetninger som den om at «konsversasjon er en nervøs sak - det merkes når den er overflødig».
Og så er romanen romantisk som en god dameroman skal være, og med originale kvinner i alle hovedroller. Også de mannlige bifigurene er interessante - både de som syr sammen kunstnerisk ambisiøs stumfilm på klippebordet , og de som kaster opp portvinen ved middagsbordet.
Et helt stykke kjøtt
Nei, «Spill» av Sigrid Combüchen er ingen Euroburger, dette er ordentlig saker, et helt stykke kjøtt, kokt med kraft fra den tiden da Henriette Schönberg Erken skrev sin kokebok. Jeg ser ikke umiddelbart paralleller til norsk litteratur, men noe av stemningen og det feminine raseriet minner meg litt om stemningene fra filmen The Hours. Også hos Combüchen sitter kvinnene og leser Virginia Woolf.
