NRK Meny
Normal

Salvadorena

Platt og svulstig roman fra cubansk-amerikanske Cecilia Samartin. Styr unna!

Cecilia Samartin

Foto: Juritzen forlag

Foto: Juritzen forlag

Den cubansk-amerikanske forfatteren Cecilia Samartin har solgt 150 000 bøker i Norge, og toppet lenge Dagbladets bestselgerliste med sin forrige bok "Drømmehjerte". Nå er hun i Norge for å lansere sin nye bok "Salvadorena". Er du på leting etter god litteratur og ikke billig tidtrøyte, bør du styre unna denne.

Fordummende

Cecilia Samartin: Salvadorena

Cecilia Samartin: 'Salvadorena' Oversatt av Bente Klinge, Juritzen forlag 2009

Foto: Juritzen forlag

Det er mulig de forrige bøkene til Cecilia Samartin var bedre. Jeg vil heller tro det, enn at 150 000 nordmenn skal ha SÅ dårlig smak. For "Salvadorena" er i beste fall ubetydelig tidtrøye. I verste fall; fordummende.
Jentungen Ana er den eneste som overlever når dødsskavdroner angriper den lille landsbyen hennes i El Salvador. Hun kommer til et katolsk barnehjem, som opplever samme skjebne som landsbyen. Ana og en av nonnene flykter, de kommer seg etterhvert til USA, der Ana vokser opp på en klosterskole. Rett før hun skal avgi nonneløftet, ber priorinnen henne ta en tenkepause ute i den verdslige verden. Ana blir barnepike hos det rike ekteparet Trellis, og hva skjer? Ana, som har et sjeldent håndlag med barn, forelsker seg hodestups i den vakre herr Trellis. Hans kone er en klassisk skjønnhet, men notorisk utro, et tomt skall. Ana, derimot, er selvutslettende, selvoppofrende, klok og tålmodig.

Mangler intensitet


Det er lett å raljere over underholdningsromaner. Det finnes tusenvis av dem, og de fleste er skrevet over samme lest: Her er kjærlighet og lidenskap, helst litt død og lidelse også, skikkelsene er enstydig gode eller dårlige, (ja, noen, særlig unge menn, kan ha et urolig og rastløst vesen, mens de er gode på bunnen) og vår heltinne trekker alltid det lengste strået - til slutt. OK, visse ingredienser skal med, det er jo forbrukslitteratur som skal gli friksjonsfritt, dette, og ikke tekst til verken oppbyggelse, utfordring eller utvidelse. Samartins fortelling inneholder alle de foreskrevne ingredienser, men mangler overbevisningskraft og intensitet. Jeg blir aldri revet med av de store følelsene og sjelekvalene som kommer om hverandre i denne romanen, som virker litt tilfeldig sammensatt, uten en sentral motor som driver teksten fremover.


Og er det for mye forlangt å etterlyse et snev av origialitet, noe uforutsigbart, eller ønske seg spor av ørlite språklig oppfinnsomhet?

Svulstig og forutsigbart


I "Salvadorena" beskriver den kyske barnepiken sin kjekke arbeidsgiver slik: "Det er sant at han kan være streng, men det er bare på grunn av den uutholdelige ømheten han har i hjertet. Han har karakterstyrke og bestemte meninger om ting, men han er åpen og nysgjerrig også. Han har en lynskarp hjerne, men samtidig er han tålmodig og forståelsesfull med dem som ikke er like begavet. Han er tapper og edel", og når han spiller piano, flyr Anas sjel bort fra sted og tid og inn i en evighet hun ikke kan fatte. Gjennom musiseringen ser hun inn "i de dypeste gjemmer i hans sjel", og der er det ikke vits i å sitere mer.

Romanen er gjennomgående holdt i en svulstig tone, med platthet etter platthet og billige uttalelser om livet og sjelen og den vakreste musikk. Den inneholder ikke et gram humor eller ironi, men verst av alt: Den fastholder noen alldeles fordummende stereotypier om kvinner og menn, og om at den selvutslettende og underdanige snille piken får sin helt til slutt.

Les heller Szabó


Jeg burde kanskje ikke bruke så mye energi på å ergre meg over en lettvint bok. Men hvis 150 000 lesere lurer på om de skal kjøpe denne, sier jeg: Les heller Magda Szabó, som akkurat nå er tilgjengelig på norsk. Det er en forfatter som faktisk borer inn i sjelens innerste gjemmer. Og som ikke på noen måte er lettvint.

"Salvadorena" er oversatt av Bente Klinge.