"Regn over Arlington Park" høres ut som en av de ukebladromanene jeg leste på late sommerdager for en liten generasjon siden. Men Rachel Cusk har slett ikke levert noen formelaktig, forutsigbar historie med alle riktige ingredienser. Denne boken ligner på mange måter på Frode Gryttens "Bikubesong", men i stedet for murboligen i Odda, er det den engelske forstaden Arlington Park som er åsted for handlingen.
Flere hovedpersoner
Og som i Trude Marsteins kritikerroste roman "Gjøre godt", beveger historien seg over en tidsramme på ett døgn, fra person til person, der alle har forbindelseslinjer til hverandre. Her er ikke så mange hovedpersoner som hos Marstein, men en stor håndfull - åtte-ti, kanskje - og alle er de kvinner midt i 30-årene, alle med små barn og alle med en drøm om et helt annet liv enn den monotone hverdagen de lever i:
"Arlington Park i regnet: en grå labyrint av velordnede gater der bilene passerte som private tanker. Dette var hva det kokte ned til, hele historien: ren stofflighet, gjennomstrømmet av private tanker. Hun hadde aldri ventet å havne et slikt sted, hvor kvinner drakk kaffe dagen lang og skjøv på barnevogner i grå, velordnede gater, og menn dro på jobb og aldri kom tilbake, som om de skulle dratt i krigen. Hun hadde sett seg for seg i en universitetsstilling et sted, eller på staben i en stor avis. Andre hadde også gjort det. På skolen var hun den eksepsjonelle. Hun var den alle snakket om. Hun gjorde det best i alle fag, hun fikk stipend for å studere." (s. 27)
Frustrerte fruer
Og så ender Juliet som ungdomsskolelærer, løpende som en gal hver dag etter jobb for å hente sine egne barn på skolen. Alltid med dårlig samvittighet, alltid den siste som henter. Alltid med en ektemann som er travelt opptatt med sin egen jobb.
Med ironi, men også ubehagelig nærhet, viser Rachel Cusk frem vanlige menneskers vanlige liv. Dagene består av et evig strev etter velstand, skjønnhet og status. Det er en tilværelse fylt av frustrasjon, der få brenner for noe annet enn å holde fasaden.
Rachel Cusk vet tydeligvis hva hun snakker om. Hun skildrer ekteskapelige konflikter som på overflaten kan synes som en diskusjon om hvem som gjør mest husarbeid eller lager minst mat, men som bakenfor de konkrete kranglene handler om noe langt mer vesentlig: Hva slags liv er det vi lever? Er det egentlig slik vi vil ha det?
Underholdende og ubehagelig
Boken får meg til å tenke på nok en roman av Trude Marstein. I "Plutselig høre noen åpne en dør" lar en ung mor sitt eget behov for kontroll gå ut over datteren, ofte i ukontrollert raseri. Også i "Arlington Park" lar mødre aggresjon over egen tilkortkommenhet vederfares barna. Men der Marstein er kompromissløst utleverende, er Rachel Cusk mer forsonende. Hennes stil er underholdende, med presise stikk inn i det råtne, men fullt så farlig som Trude Marsteins blir den ikke.
Det er Linn Øverås som har oversatt romanen fra engelsk. Hennes muntlighet og letthet i det norske er helt på plass.
