Anmeldelse

Litterær yoga fra Murakami

«Drapet på kommandanten» er et uimotståelig kammerspill, hvor Haruki Murakami på snedig vis tematiserer sin egen japansk-vestlige skrivemåte.

FILE PHOTO: Haruki Murakami is seen outside H. C. Andersen's house in Odense

Japanske Haruki Murakami skaper en romfølelse rundt sine personer som han er nesten alene om, skriver anmelder Knut Hoem.

Foto: Ritzau Scanpix Denmark / Reuters

I Haruki Murakamis nye roman oppdager en ung, nyskilt portrettmaler et maleri på loftet i huset han låner av en venn. Maleriet «Drapet på kommandanten» er malt av den eldre maleren Tomohiko Amada.

Amada, som er en oppdiktet figur, har tatt et oppgjør med modernismen. Etter studieår i Wien begynte han å male i den såkalte Nihonga-stilen, som tok i bruk eldgamle japanske teknikker og motiver. Motivet på «Drapet på kommandanten» er imidlertid alt annet enn japansk. Her har Amada malt første scene i Mozarts opera «Don Giovanni», hvor kvinnebedåreren dreper Dona Annas far, kalt kommandanten.

Mennesker med mangel

På samme måte som bildet fremstår som en slags syntese av to verdener, er også Murakamis romaner å forstå som grenseoverskridende møter med vestlige kulturtradisjoner i japanske omgivelser. Er det denne kunstneriske, la oss kalle det splittelsen, Murakami via omveier tematiserer denne gangen?

Snart kommer det til et lite knippe personer, som vi skal være sammen med romanen igjennom. Den rike naboen Menschiki ønsker å bli portrettert, men mangler, i likhet med portrettmaleren, noe i sin personlighet. Å være et menneske som mangler noe er et gjennomgangstema hos Murakami. En tretten år gammel jente dukker også opp, og har på sin side et potensial til å rette opp noe som har gått galt hos de voksne. Når så kommandanten trer ut av maleriet i en miniversjon, og begynner å blande seg inn i det hele, er det temmelig åpent hvordan det hele vil ende.

Humor og uhygge

Forfatteren Hari Kunzru kritiserer i The New York Times Murakamis historie for både å være «underkokt» og for lang. Dette har han på et vis rett i. De av oss som har smuglest også i del to, vet at her er det mye som ikke blir helt tilfredsstillende nøstet opp.

På den andre siden skaper Murakami en romfølelse rundt sine personer, som han er nesten alene om. At enkelte ikke finner glede i denne typen litterær sakte-tv med lange samtaler mellom mennesker, som leter etter livets mening, er forståelig. Samtidig er det nettopp kombinasjonen av få personer og lange dialoger over mange sider som skaper mye av roen og stemningen i fortellingen.

Hadde det ikke vært for at «Drapet på kommandanten» inneholder både humor og uhygge ville jeg utvilsomt rubrisert dette som en form for litterær yoga.

Passer for deg som:

  • liker diskusjoner om kunsten og livet med en vinylplate snurrende i bakgrunnen