Det som først slår meg under lesningens gang er at Monica Kristensen kan så mye.
Metangass, kan vi lese, er et naturlig biprodukt av all kulldrift, siden kull oppstår ved at råtnende plante og dyrerester blir presset sammen over lang tid. Dette høres tilforlatelig ut, men er det ikke, for hvis gassforekomsten i gruven blir høy nok, så blir den antent og eksploderer med dødelig konsekvens for alt levende liv som skulle befinne seg i nærheten.
Sparer svaret
Hva var det det som skjedde med kveldsskiftet i Kings Bay-gruven i Ny – Ålesund på Svalbard den 5. november? Monica Kristensen mener hun har funnet et svar på dette, men sparer svaret, slik skikken gjerne er i krimromaner, til siste kapittel.
Nå er ikke dette verken er thriller eller en krimroman, men en dokumentarfortelling som forsøker å klaregjøre faktiske hendelser. Grepet med å utsette svaret på gåten til siste slutt kan virke litt som et litt påklistret grep i en fortelling som egentlig lever godt på egne premisser.
Monica Kristensen bygger sin fortelling rundt en nitid rekonstruksjon av det som hendte time for time i den såkalte Estergruven. Denne rekonstruksjonen blir så avbrutt av kapitler som forteller historien om gruvedriften på Svalbard utviklet seg etter at bergingienør Anders K. Orvin hadde kartlagt kullforekomstene, og gitt dem navn som Ester, Sofie og Ragnhild.
Endrer perspektivet
Kings Bay har lenge vært en metafor for at Arbeiderpartiet mistet makthegemoniet i etterkrigstiden. Med denne boken endrer Monica Kristensen perspektivet, og gjør Kings bay til en fortelling om et gruvesamfunn under den kalde krigen, og om om hvordan gruvedriften ble en slags prøvestein på statlig eierskap på godt og på vondt.
Monica Kristensen viser godt hvordan den statlige krisehåndteringen fungerte på sekstitallet. Industridepartementet var raskt ute med å oppnevne en granskningskommisjon da nyheten nådde Oslo. Allerede dagen etter ulykken var Sysselmannen på Svalbard og en første granskningskommisjon om bord i M/S Nordsyssel på vei Ny-Ålesund fra Longyearbyen. Skildringen av deres farefulle ferd gjennom frosne farvann er et av høydepunktene i boken.
Rapporten fra den såkalte Midtbøe-kommisjonen ble fulgt opp av en hastverkspreget rapport fra den såkalte Tønseth-kommisjonen, og skal vi tro Kristensen var det manglene i denne rapporten som i sin tur førte til at opposisjonen på Stortinget for alvor begynte å anklage Arbeiderpartiet for ikke å ha fulgt opp tidligere krav om oppgradering av sikkerheten i kullgruvene på Svalbard.
Ikke tett nok på
I tillegg til å lese de to statlige granskningsrapportene, har Kristensen intervjuet noen av veteranene som fortsatt lever fra den gang, men virkelig tett på gruvearbeiderne kommer vi egentlig ikke. Dette kan ha sammenheng med at Kristensen selv var direktør for Kings bay-selskapet sent på nittitallet, og ikke helt klarer å komme seg ned på grunnplanet. En annen grunn kan være at hun ikke er trygg nok på det som er skjønnlitteraturens store domene – nemlig å skildre mennesker fra innsiden med innlevelse. Her kommer Birger Amundsens radiodokumentar fra 1992 mye tettere på enkeltskjebnene.
Mange fagtermer
Monika Kristensen har også stor tillit til at leseren håndterer ganske mye fagterminologi, og ordforklaringene bak i boken er absolutt nødvendige.
På samme tid er all denne kunnskapen også grunnen til at jeg lærer så mye av dette. "Kings Bay-saken" holder på interessen hele veien, på tross av litterære svakheter og avslutter med nye hypoteser om hva som faktisk skjedde. Skal vi tro Kristensen døde de arbeiderne som ble funnet i oppholdsrommet av kvelning, men de som ble begravet i gruven ble offer for at en defekt lampe i gassmåleren antente metangassen i gruven. Hvis dette stemmer var det tragisk nok måleapperatet som skulle måle gassforekomstene som forårsaket eksplosjonen, og hvem vet: Kanskje var det det som skjedde.
- Les også:
