Nei og nei og nei for en god bok Karin Fossum har skrevet!
Det er ikke vanskelig å la seg imponere over denne uhyggelige fremstillingen av et menneske på randen av normaliteten, et menneske som selv definerer seg ut av samfunnet, men som likevel har trekk som de fleste vil kunne kjenne seg igjen i. I større eller mindre grad, det skal sies. For Riktor, som vår jeg-forteller heter, er en mann som kan bli så sint at han mister all kontroll. Utenpå er han høflig, dannet, velpleiet og forekommende. Men innenfor skjorten banker et mørkt og ensomt hjerte. På aldershjemmet, der han arbeider som sykepleier, får hans luner, innfall og utfall de mest groteske konsekvenser:
Forkvaklet makt
"Det påstås at Nelly Friis er blind. (...) Like forbannet går jeg ofte inn på rommet hennes. Jeg greier ikke stå i mot. Hun veier bare førti kilo, er spinkel og grå som papir, og skal, altså angivelig, ikke se at det er jeg, Riktor, som kommer gående. Jeg bøyer meg over sengen, griper tak i det tynne skinnet bak ørene med mine lange skarpe negler, og klyper så hardt jeg kan. Det går hull på den tynne, tørre huden. Hun har ikke stemme til å skrike, og heller ikke krefter til å vri seg unna." (s 28)
Riktor har gjort utenriksminister Gahr Støres ord til sine - med negativt fortegn. Han vil fylle sitt liv med mening, han vil utgjøre en forskjell. Men i stedet for å finne et fellesskap og vokse med det, nærer han sin egen makt- og selvfølelse ved å terrorisere og krenke andre. Han er et uhyre, men Karin Fossum gir ham også nok menneskelighet og selvinnsikt til at leseren får en slags godhet for ham, paradoksalt nok.
Språklig sterk
Hun er i det hele tatt usedvanlig god til å skildre menneskers psyke, Karin Fossum. Den egenskapen har hun allerede vist gjennom de mange krimbøkene om Konrad Sejer. Gjennom dem har hun også utviklet et absolutt gehør for språklige nyanser. Bilder, tanker og assosiasjoner knyttes sammen så alt føles helt opplagt. Teksten blir aldri tung, symbolladet, ovetydelig; nei, den er lettbent og samtidig foruroligende og ubehagelig. Med denne fortellingen kan Fossum minne om Stig Sæterbakken eller Arne Lygre, to av våre fremste forfattere som begge er opptatt av ondskap, og som begge benytter et kresent språk å formulere verdifull innsikt i.
Intensiteten avtar
"Jeg kan se i mørket" er en mørk roman, som takket være Fossums fortellertalent i tillegg byr på humor. Riktor er et uhyre, men han er også en stakkar. Uhyggen minker utover i fortellingen: Riktor er på grensen til å bli en stereotypi, han blir lettere å avfeie og ubehaget glir nærmest over i underholdning. Her er fremdeles rom for et enda større mørke, tenker jeg, uten formildende kompromisser.
I likhet med det meste av inntrykk de siste par ukene, kan ikke denne romanen fordøyes uten at tankene uvilkårlig går til sorgens dag den 22. juli. Jeg leser Fossums bok som et forsvar for fellesskapet, et forsvar for et samfunn der vi ser og vil ta vare på hverandre.
Men Fossum minner oss om at også ondskapen er en del av vår verden. Og at også det mest forkvaklede mennesket er et menneske.
