Anmeldt av Susanne Moen Stephansen
Den er til å bli urolig av, den siste boka til norsk-italienske Kristin Flood. ”Jakten på en annen rikdom” er tittelen. ”I Frans av Assisis fotspor” undertittelen. Allerede her kommer spenningen i boken til syne. Hva er dette? En selvutviklingsbok? Religionshistorie? En spennende fortelling?
Det skal vise seg at boken har alt dette i seg. Og litt til. Et glitrende godt språk, for eksempel. Det er imponerende. Men er det nok til å veie opp for de problematiske sidene?
Frans’ historie – og Kristins
”Jakten på en annen rikdom” forteller to parallelle historier. Den ene er historien om Frans av Assisi, den italienske rikmannssønnen som på slutten av 1100-tallet gav fra seg alt han eide og startet en verdensomspennende munkeorden som har fattigdom, enkelhet og ydmykhet som idealer. Fra barneskolens kristendomstimer kjenner vi han best som den lille mannen i brun kutte som kunne snakke med dyr.
Slik var det også for Kristin Flood før Frans en dag banket på døren hennes og ba om oppmerksomhet, som hun skriver i innledningen. Hun legger dermed ut på en indre og ytre reise i Italia, og dette er bokens andre historie.
Flood er dypt fascinert av den åndelige forvandlingen Frans gjennomgikk, og på reisen sin søker hun en dypere forståelse av mennesket Frans. Forfatteren gjennomgår selv en åndelig forvandling i løpet av boken, og lar leserne ta del i det. Det er både spennende og ubehagelig. Flood veksler elegant mellom de to historiene og binder det hele sammen med analyser, refleksjon, gjerne i form av samtaler med mennesker hun treffer på sin vei.
Litterære anekdoter
Historien om Frans blir fortalt gjennom en rekke småhistorier som er litterære i formen. Forfatteren gjør det klart at hun gjenforteller anekdotene om Frans på sin egen måte, men forsikrer oss gjennom et omfattende noteapparat at hun ikke dikter for mye. Det er tydelig at Flood har satt seg grundig inn i de historiske kildene om Frans, som hun har kunnet lese på originalspråket, og er tro mot dem.
Anekdotene og forfatterens egen prosess kobles hele tiden sammen. Da den unge Frans har kommet til et vendepunkt i livet sitt etter en drøm i Spoleto, trekker han seg tilbake til noen grotter oppe i Monte Subasio-fjellet. I neste kapittel er Flood på plass nettopp her. Hun beskriver omgivelsene, analyserer anekdoten og grubler over hva Frans må ha tenkt, følt og opplevd i grotten. Og vi kommer et skritt nærmere svaret på hva denne andre rikdommen består i, som Flood hele tiden er på jakt etter.
Denne jakten og den kontinuerlige vekslingen mellom de to historiene skaper en uvanlig spenningskurve for en så stillferdig bok. Assosiasjonen til ”Da Vinci-koden” og ”Rosens navn” er ikke til å unngå.
Men hvem skriver hun for?
Det flere problematiske sider ved ”Jakten på en annen rikdom”. En av dem er at boken i for stor grad retter seg mot lesere som allerede er i en søkende, eksistensiell og gjerne åndelig prosess. Mens lesere som kanskje ikke i utgangspunktet deler forfatterens ”spesielle interesse for menneskets indre potensial og for stillhetens evne til å forandre menneskets bevissthet”, kan komme til å føle seg ekskludert allerede i innledningen.
For mange kan det nok også være vanskelig å svelge den svært romantiserende holdningen Flood har til Frans av Assisi og de verdiene han står for, total blottet for kritisk distanse. Og når hun mot slutten av boken, etter en pilegrimsferd til fots, endelig skjønner hva den andre rikdommen består av og hun skjelver og skriver at hun er fylt til randen av takknemlighet, ja da blir rett og slett litt for mye.
Likevel – jeg kan ikke la være å bli fascinert av denne boka. Den bikker kanskje litt over i all sin åndelighet, men når den får en skeptisk leser som meg til å lure på om noen dager i stillhet i kloster kanskje ikke hadde vært så dumt, har den jo på sett og vis lykkes.
I disse hektiske og ekstrem-materialistiske juletider er det kanskje nettopp et slikt varsku fra middelalderen vi trenger.