Hjerteskjærende om å være annerledes

Med «Sikade» viser Shaun Tan hvorfor han er en av verdens fremste bildebokskapere.

Shaun Tan

Shaun Tans følsomhet viser seg både i de nærmest stofflige illustrasjonene, i tekstens minimalisme og i nerven i fortellingen. Her er han på Lillehammer i 2011.

Foto: Hilde Bruvik / NRK

Denne bildeboken er usedvanlig fin. Fortellingen er vond, men ender godt. Det er en bok om trakassering og utenforskap. Og det er en bok som gir håp. Den er laget av Shaun Tan, som mottok verdens største barnebokpris, ALMA-prisen, for sitt bidrag til verdenslitteraturen i 2011. Flere av bøkene hans, blant dem «Den bortkomne tingen», «Fortellinger fra ytre utkant» og «Sommerregler» finnes på norsk.

Oversett, uglesett

I et grått, livløst kontorlandskap sitter Sikade. Han er grønn, men kledd i en anonymiserende, grå dress, som alle de andre på kontoret. I 17 år har han tastet på datamaskinen, gjort jobben sin, jobbet ekstra når de andre er gått for dagen. Har han fått noen takk? Nei. For Sikade er annerledes. Han er jo bare et insekt.

På bokens innbrett, før tittelbladet, vises et landskap med blygrå klosser, som skyskapere i en gedigen by. Det eneste som skiller dem, er størrelsen. Alle er uten vinduer, stiliserte, ugjestmilde.

I ett av disse byggene jobber Sikade. Han er blitt trakassert gjennom hele arbeidslivet. 17 år har han vært i bedriften. Nå skal han pensjoneres. Får han gaver? Nei, bare beskjed om å rydde pulten.

Stor følsomhet

Paradoksalt nok viser Shaun Tan Sikade som den eneste med følelser i dette miljøet. Menneskene i fortellingen blir alle fremstilt uten ansikt. Vi ser en kropp som vender ryggen til, en som haster forbi, eller et par blankpussede sko som trykker Sikade mot gulvet. Tans metode denne gangen er store flater og sparsommelige virkemidler. Detaljene som finnes, trekker blikket til seg: Sikades grønnfarge. En klokke. Et arkivskap. En heis, der knappen nesten er for høy til at Sikade kan nå opp.

Man trenger ikke å ha følt seg oversett eller utenfor på jobben for å kjenne seg igjen. Tan tematiserer utenforskap generelt og beskriver historien fra den utstøttes synsvinkel. Annerledesheten syder hjerteskjærende inn gjennom språket, som ikke lyder som vi er vant til.

Slik åpner boken:

Sikade jobbe i høy bygning.
Taste inn data. Sytten år.
Ingen sykedag. Ingen tabbe.
Klikk Klikk Klikk!

Hvordan ser vi på de som snakker annerledes? Hvordan former vi vårt fellesskap? Hvorfor stenger vi noen ute?

Shaun Tans bildebøker er gjennomarbeidede fra start til slutt. Det åpnet med grå kolosser. Bokens aller siste side derimot, flommer over av farger i et mytisk, svulmende skogslandskap der det vil være godt å leve. I alle fall for en sikade. Dermed røper jeg vel slutten. Det er ikke så viktig.

Det som er viktig, er at boken får mange lesere. Den kan lett bli en klassiker.

Passer for deg som:

  • ikke har stivnet i fordommer, men tør se verden på en ny måte