Forbrytelse og straff i Kabul

I Afghanistan har religionen blitt et forsvar for vold, mener den afghanske forfatteren Atiq Rahimi, som i boken «Faen ta Dostojevskij» har skrevet om hvorfor afghanerne, som er et av verdens mest religiøse folk, også er et av de mest voldelige.

Atiq Rahimi

50 år gamle Atiq Rahimi nyter stor respekt som forfatter og filmregissør.

Foto: Anne Cathrine Straume

I Brødrene Karamasov har Fjodor Dostojevskij den berømte setningen som sier at «Hvis Gud ikke fantes, ville mennesket vært i stand til å gjøre hva som helst». 150 år etter Dostojevskij må det være lov å stille ham spørsmål tilbake, sier Atiq Rahimi, den afghanske forfatteren som rømte landet i 1984 og siden har hatt politisk asyl i Frankrike.

Et kjernespørsmål for ham er dette: Hvordan kan det ha seg at det i et land som Afghanistan, der religionen står så sterkt, begås flere forbrytelser og mer voldsutøvelse enn i de fleste andre land på kloden? Hva om ikke religionen, ideologien eller patriotismen hadde vært der for å rettferdiggjøre våre kriminelle handlinger? Hva da?

Forbløffende karriere

Atiq Rahimi er 50 år gammel, en munter og snakksalig afghaner som altså har skapt seg en internasjonal karriere i Frankrike. For filmatiseringen av hans første roman Aske og jord , et hjerteskjærende møte med en bestefar og hans barnebarn etter at landsbyen er blitt bombet av russerne, mottok han pris i Cannes. For romanen Tålmodighetens stein , en like opprivende fortelling der en burkakledd kvinne forteller sin historie, fikk han Goncourt-prisen, som er Frankrikes høyeste litterære utmerkelse.

Om han nå har gått over til å skrive på fransk i stedet for persisk, er det alltid Afghanistan som er åsted for fortellingene hans. Et land tynget av krig og vold, kvinneundertrykking og knebling av kunnskap.

Inspirert av Dostojevskij

Faen ta Dostojevski

Romanen 'Faen ta Dostojevski' er oversatt fra fransk av Egil Halmøy

I romanen Faen ta Dostojevskij skriver Rahimi seg tett opp mot Forbrytelse og straff, fortellingen om studenten Raskolnikov som slår en gammel pantelånerske i hjel med øks, og etter drapet overgir seg til myndighetene for å frigjøre seg fra skylden. Hos Rahimi heter hovedpersonen Rassul, han bor i Kabul i den kaotiske tiden etter at russerne har trukket seg ut og det er borgerkrig i landet. Som Raskolnikov dreper han en grisk gammel kone, og som ham bestemmer han seg for å angi seg selv, selv om det ikke finnes verken vitner eller bevis.

Men når han kommer til Tinghuset møter han bare en gammel rettsskriver som vifter ham vekk: «Hvis du skal dømmes, må jo enhver mann i dette samfunnet dømmes», sier han. Og kanskje er det nettopp en ansvarliggjøring av hele det voldsinfiserte samfunnet unge Rassul vil oppnå. Men der møtes han av avvising og likegyldighet.

Skyld og ansvar

– Min hovedperson beveger seg fra den religiøse og mystiske Dostojevskij til den politiske Kafka (med Prosessen) og til den eksistensielle Albert Camus (med Den fremmede), sier Atiq Rahimi, som til tross for de mange litterære referansene mener han har skrevet en thriller, full av svart humor, der diskusjonen om skyld er det sentrale:

– Da jeg besøkte Afghanistan i 2002 etter 18 år i eksil, og etter at landet hadde vært gjennom 20 år med blodig krig, oppdaget jeg at alle de ulike krigsherrene satt der så fornøyde og helt uten skyldfølelse. Jeg tenkte: Hvordan er dette mulig? Hvis man diskuterer med dem, svarer de alle som en at: «Vi har forsvart vår religion, vi har forsvart vårt land, det var nødvendig å ta igjen og slåss mot dem som truet vår religion». Ergo er religionen der for å rettferdiggjøre deres forbrytelser, sier Rahimi, som på spørsmål om egen religiøs tilhørighet, svarer dette:

– Jeg er buddhist fordi jeg tror på svakheten min, jeg er kristen fordi jeg innrømmer svakheten min, jeg er jøde fordi jeg gjør narr av svakheten min, jeg er muslim fordi jeg forbanner svakheten min og jeg er ateist hvis Gud er allmektig.

Et fiffig svar, som sier noe om en mann som har funnet ut at religion kan føre galt avsted, om den tas for bokstavelig.

Individets betydning

I Rahimis roman vil unge Rassul straffes for sin forbrytelse, men ingen vil straffe ham. Ironisk nok blir han til slutt dømt på grunn av at faren har vært kommunist. Rassul blir altså dømt utifra familietilhørighet og ikke utifra hvilke handlinger han har gjort. Det er ikke individets forbrytelse som fordømmes, men en politisk oppfatning, som ikke engang er hans egen.

– Før landets ledere tar inn over seg individets betydning, kan vi se langt etter fred i Afghanistan, sier Atiq Rahimi. Han ser et lyspunkt i at den yngre generasjonen nå har større kontakt med verden utenfor og at de erfarer gjennom nett-kommunikasjon at det går fint an å leve på andre måter enn fundamentalistene vil. På kort sikt er han derimot pessimist:

– Alle med makt gjemmer seg bak religion, ideologi, rase eller kjønn. Først når man innser at ethvert individ fortjener respekt, og at mennesket handler, feiler og må ansvarliggjøres som individ, først da er det mulig med fred i dette landet, sier Atiq Rahimi.

Hør Kulturhusets reportasje: