NRK Meny
Normal

Faen ta skjebnen

Salgs-sensasjon i USA; nå vil John Green skrive seg inn i hjertene til norske ungdommer.

John Green

Den tidligere sykehuspresten John Green har hatt en formidabel suksess med ungdomsromanene sine. Han tør gå inn i noe så vanskelig som ungdommers kreftsykdom og død.

Foto: Ton Keone / Gyldendal Norsk Forlag

Faen ta skjebnen er en slående tittel. Likevel er originaltittelen bedre. «The fault in our stars» er et Shakespeare-sitat, og sier noe om at det er ikke stjernene du er født under det er noe i veien med, det viktige er hva du selv velger å gjøre med livet ditt.

Kreftsyk 16-åring

Faen ta skjebnen av John Green

John Green: 'Faen ta skjebnen'. Oversatt av Stian Omland. Ungdomsroman. Gyldendal 2013

Foto: Gyldendal

Nå er det ikke opp til enhver å velge hva man vil gjøre med livet sitt. Jeg-fortelleren Hazel er 16 og har kreft i skjoldbruskkjertelen, etterhvert også i lungene; hun kan leve noen måneder til, eller hun kan dø i morgen. Augustus er året eldre, hun har truffet ham i en samtalegruppe for kreftsyke ungdommer. Han er frisk nå, men vil det vare? Slik åpner boken:

Langt utpå vinteren i mitt 17. år konkluderte moren min med at jeg var deprimert, antakeligvis fordi jeg sjelden beveget meg ut av huset, tilbragte ganske mye tid til sengs, leste den samme boka om og om igjen, og brukte en stor del av min overflod av fritid til å tenke på døden.

Hver gang du leser en kreftbrosjyre eller nettside eller noe sånt, nevner de alltid depresjon som en av bivirkningene av kreft. Men depresjon er egentlig ikke en bivirknig av kreft. Depresjon er en bivirkning av å skulle dø

John Green / Faen ta skjebnen, s. 11

Eksistensielt

Man kunne frykte at dette skulle bli en tåredryppende sykdomshistorie med svulstige tanker om livet og døden og amerikansk happy ending. Nå får vi store tanker om livet og døden, og ja, det er en kjærlighetsroman. Men den lykkelige slutten uteblir; som tidligere sykehusprest har John Green sett at mirakler ikke er hverdagskost.

Bitte små mirakler, derimot...

Redelig om sykdom

John Green serverer bare nesten kvasifilosofiske lettvintheter som at du er din egen lykkes smed. Stort sett er han nøktern og redelig i sin omgang med alvorlig sykdom og ethvert menneskes ønske om å sette spor etter seg. Han utvider den realistiske fortellingen ved hjelp av litterære referanser. Ikke bare Shakespeare, som tittelsitatet er hentet fra, men også Anne Frank og hennes skjebne gir Hazels kamp en større dimensjon.

Omstendelig

Godt tenkt, men litt omstendelig blir det når den dødssyke Hazel får sjansen til å møte forfatteren bak yndlingsboken sin, en roman med åpen slutt. Hvordan det gikk videre med de fiktive skikkelsene i boken er nærmest blitt et eksistensielt spørsmål for Hazel, som sine 16 år til tross lever med vissheten om at egne dager snart er talte. Møtet mellom litteratur og virkelighet blir noe helt annet enn hun kunne sett for seg.

Men romanen i romanen gir - i tillegg til kjærlighetshistorien mellom Hazel og Augustus - forfatteren en motor i fortellingen og åpner opp for muligheten til å diskutere udefinerbare begreper som tid, glemsel, ettermæle.

Harde realiteter

Det som berører mest ved "Faen ta skjebnen" er kanskje fremvisningen av hverdagslige detaljer: Det syke barnet som har dårlig samvittighet over å bringe sorg til foreldrene. Jenta som av omgivelsene på et tidspunkt bare blir betraktet som "den kreftsyke", ikke som det mennesket hun jo egentlig er. Tenåringen som etter tre år som alvorlig syk har vokst seg for stor til dødskjolen sin - den som var kjøpt inn for at hun skulle være fin i kisten.

Ja, dette er sterke saker. John Green skal ha ros for å ha skapt en fortelling som er både galgenhumoristisk, hjerteskjærende og lærerik på samme tid. At de unge ungdommene i blant blir usedvanlig veltalende, får man kanskje se gjennom fingrene med.

Treffer bredt

I USA ble The fault in our stars kåret til den beste amerikanske romanen i 2012 uansett målgruppe av Time Magazine. Slik jeg leser den norske oversettelsen, er dette en typisk ungdomsroman - om enn temaer som identitetssøken, verdivalg og veien videre er skrudd ekstra hardt til. Oversetter Stian Omlands språk er muntlig og ungdommelig veslevoksent. Dramaturgien er scenisk som i en TV-serie, teksten er forførende og (for voksnere lesere) mer enn tydelig.

Jeg er ikke i tvil om at dette er en roman som vil sette varige merker i mange unge lesere.