Anmeldt av Kjell Lars Berge
Aslak Nore har gode venner i kulturredaksjonene i Oslo-avisene. Nore som har blitt oppdratt i og blitt degget med av kultureliten under hele sin karriere, opptrer akkurat så eplekjekt, ertende og spissformulert at han for noen dager (i hvert fall) får mye mer oppmerksomhet enn de fleste sakprosaforfattere noensinne kan drømme om. Selvsagt er det ment å provosere når Nore i et intervju i tidsskriftet ”Massiv” (redigert av vennen og posøren Magnus Rønningen) i forbindelse med boklanseringen hevder at han “har lagt ned flere årsverk i jobben. Og i all ydmykhet, et årsverk for meg tilsvarer en god del årsverk på Institutt for samfunnsforskning”.
Provokasjon
Dette sitatet forteller ganske mye om hvem Nore vil ha som lesere. ”Ekstremistan” er ment som en provokasjon mot en velmenende og tullete gjeng med late og naive samfunnsforskere og –debattanter som nekter å innse at det norske samfunnet står overfor store kulturelle endringer på grunn av den store innvandringen til Norge, og med den radikale endringer i befolkningssammensetningen.
Det er selvsagt innvandringen fra såkalte ”ikke-vestlige” land Nore er opptatt av, først og fremst innvandrerne fra land der befolkningen er muslimer. Protestantiske svensker og katolske polakker er han lite interessert i, selv om han med dårlig skjult skadefryd overfor en nord-amerikaner omtaler svenskene som de nye polakkene i Norge. Men John Carew regner han som innvandrer, selv om mora til Carew er fra Gudbrandsdalen, og mannen selv er født og oppvokst i Lørenskog. Men så bidrar da også Carew i følge Nore til innvandringens plusskonto, i motsetning til æresfikserte voldelige marokkanere som tvinger seg inn på 16-årsdagen til Nores søster, der de skremmer vettet av de fulle ungdommene i et hus i det kjernesunne og trygge middelklasse-Oslo på grensa til søndagstur i Marka. Nore er nemlig ikke mot innvandringen i seg selv. Han ser den som et nødvendig tilskudd til Norges fotballandslag og den slags, men er samtidig opptatt av de negative konsekvensene av den samme innvandringen, for eksempel hevder han at økningen av voldtekter i Oslo skyldes asylsøkere.
Det kjernesunne sosialdemokratiet
Aslak Nores nye bok ”Ekstremistan” er altså en politisk pamflett. Som pamflettgenren krever, oppfordres vi til å se virkeligheten slik den er. Som nevnt, vil Nore vil belære leseren at den hegemoniske forståelsen av innvandringen til Norge er dum, naiv og derfor løgnaktig. I så måte lykkes Nore godt. Kombinasjonen av egne erfaringer, mengder av fotnotereferert faktakunnskap og innspill fra amerikanske (selvsagt ikke norske!) samfunnsforskere, maler et tilsynelatende troverdig, men heldigvis etterprøvbart, bilde av et norsk samfunn som mange vil forestille seg at de kjenner igjen. Hva så med Nores politikk? Hva er det han vil, ut over å få oss til å se virkeligheten som den er?
Oppsiktsvekkende nok er Nores politiske posisjon erkenorsk og kjernesunt sosialdemokrati. Han ønsker å revitalisere den utdøende (i følge Nore) dugnadstradisjonen i borettslagene. Han vil at vi skal fortelle innvandrerne hvor stolte vi nordmenn er av den norske velferdsstaten, og vil ha oss til å slutte med å paternalistisk hevde at innvandrerne er ofre i den. Denne meningsløse skyldfølelsen skaper klienter, og ikke myndige og driftige samfunnsborgere. Slik likner Aslak Nores politiske posisjon den som en god stund nå har blitt utviklet av AP-politikerne Rune Gerhardsen og Jan Bøhler i Oslo. Mer radikal er ikke Nore, og jekker han seg bare ned et par hakk, vil vi kanskje se ham som statssekretær i neste rød-grønne regjering. For som han sier i intervjuet i ”Massiv”: ”Jeg har vært og er en fri mann politisk, men jeg ser helt klart en mulighet til å nærme meg den praktiske politikken for å påvirke samfunnet i den retningen jeg mener er best.”