Med diktsamlinger som «Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det», og «27519 tegn med mellomrom», har Audun Mortensen markert seg som et sjeldent eksempel på norsk, litterær konseptkunst.
Denne gang skriver han ikke dikt, men essayaktige tekster med dyr i hovedrollen, som alle ønsker å belyse tenkemåter som er dominerende i dette land i vår tid.
Låner fra Æsops fabler
Som i «Æsops fabler » for 2500 år siden, kan det være et eller to dyr i hovedrollen. Hos Mortensen er det oftest to dyr, som får stå representanter for to ulike posisjoner.
Ta for eksempel hjorten og hauken, som har divergerende oppfatninger om det litterære håndverket. Hjorten irriterer seg over at hauken er så opptatt av det litterære håndverket som en forutsetning for litterær kvalitet. Hjorten vil da heller fremheve at verket rommer noe annet og noe mer enn det kunstneren er i stand til å prestere, som en leser for eksempel, som kan være troende til å fylle selv det håndverksmessig mest ufullstendige med tonnevis av mening.
Elefanten om erindring
Og apropos mening: Jeg finner i alle fall mye mening i elefantens refleksjoner rundt erindring, der han undersøker muligheten for å ordne fortiden etter andre linjer enn de kronologiske.
Men fremstår da den kronologiske, biografiske fortellingen som løgnaktig? Hvilke konsekvenser får det for kunstnerisk, skapende virksomhet at vi opplever fortid og nåtid i et eneste stort sammensurium gjennom bevisstheten?
Mortensens dyretekster er en skarpsindig parodi på norsk tankeliv og debatt akkurat nå. Samtidig opplever jeg ikke dette som en entydig parodi. Det ligger et ønske i tekstene om å gå bakenfor de begrepene vi bruker, og å riste i vante forestillinger.
Kulturkritikk i kyllingkostyme
I en kommentar til debatten rundt danske skrev Peter Nielsen i danske Information at forfattere som Yahya Hassan kom til å utfordre måten å tenke sammenhengen mellom litteraturen og samfunn på, men at ironien og relativiteten får trange vilkår.
Min første tanke er at en forfatter som Audun Mortensen ville være et tydelig eksempel på det motsatte. Men kanskje risikerer jeg å kjøre meg fast i egen kategoriseringsiver, hvis jeg skal sette opp Yahya Hassan og Audun Mortensen som ytterpunkter i samtidslitteraturen akkurat nå. Felles for dem begge er valget av en skjønnlitterær form å presentere henholdsvis religionskritikk og ja, la oss kalle det kulturkritikk iført kyllingkostyme.
Rødstrupe eller rødstjert
Den utålmodige leser, eventuelt en leser som har et nært og kjært forhold til den mer polemiske stilen til Georg Johannesen og hans klassiker «Den norske tenkemåten», vil kanskje rope ut: Whose side are you on, man! Rødstrupens eller rødstjertens?
En eventuell stillingtagen overlater Mortensen til leseren, sånn er det bare. Dette er en litteratur som trives best i det rommet som oppstår mellom ulike synsvinkler.
