Det er ingen ung og sprelsk mann som ankommer Irland i 1951, tretti år etter at han stakk fra Liverpool til USA som flyktning. Han er omtrent femti og har blitt med den berømte filmregissøren John Ford som en slags konsulent for hans film om Irland; The Quiet Man. Henry Smart har trebein, har glipper i hukommelse og bevissthet. Han tror filmen skal handle om ham, IRA-veteranen, men skjønner at Ford har andre planer. Henry ser etter spor av sitt eget, kona, Miss O´Shea og barnas liv før flukten:
”De var døde alle sammen – kona mi, Miss O´Shea, og ungene mine, Saoirse og Rifle. Alle tre var døde. Jeg hadde ikke trodd at de skulle komme springende for å finne ut hvem den mannen som gikk ut av drosjen var. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få se kona eller dattera mi kikke ut av vinduet, over blomsterkassa, da jeg marsjerte opp til døra.”
Opprøreren Henry
Det skjedde da heller ikke, sporene etter det tidligere livet var forsvunnet
I realitetenes verden har det gått elleve år siden vi møtte Henry Smart første gang i ”En stjerne ved navn Henry” i 2000. Da var Henry ung opprører og drapsmann i forløperne til IRA – historien toppet seg med Henrys deltagelse i det berømte påskeopprøret i 1916. Den fortsatte med ”Å, spell den låta”; med flukten til Amerika i 1922, året for den anglo-irske avtalen og det omskiftelige livet der. Et liv som inkluderte tapet av familien, beinet som ble ødelagt, vennskapet med Louis Armstrong.
Roman og historie
Og; som vi skjønner, i ”Den døde republikken” fortsetter Roddy Doyle å ta seg friheter med irenes historie i det han skriver Henrys liv og skjebne inn i begivenheter, bevegelser som har funnet sted, knytter ham til levende mennesker. Slik følger vi Irlands versjon av oppgangstider etter dannelsen av republikken i 1948, håpet om bedre tider, bilbombene i Dublin i 1974, gjenoppstandelsen av IRA som radikal politisk kraft og etter hvert de tilsynelatende urolighetene. Alt mens Henry eldes, og stadig henger med, til tross for at han på noen områder av den nye tiden følger riktig dårlig med.
Irsk selvironi
Roddy Doyle har ofte vært en morsom forfatter, med sitt selvironiske og i blant kritiske blikk på Irland og irenes levemåter og religiøse liv. Dette har også vært kjennetegn ved de to første bøkene i ”The Final Roundup”, som trilogien også kalles – selv om alvoret har vært til stede i større grad.
”Den døde republikken” er imidlertid dystrere og tyngre, visst smiler vi her og der, men ler sjelden. Og; det kjennes helt riktig. Henrys liv som aldrende og etter hvert gammel i det landet han har et så ambivalent forhold til påkaller ikke munterhet. Det gjør heller ikke økonomien og de sosiale forholdene under det irske regnet. Men Henry lever, er seg selv; observerer, opplever litt lykke, roter seg inn i politisk trøbbel igjen, tvinges inn i rollen som historisk veteran-ikon for de nye, ytterliggående folkene i IRA Provisionals etter som ”The Troubles” drar seg til. I det bomber igjen går av i Dublin – denne gangen som bilbomber – er Henry selvsagt der og blir skadet. Men klarer seg.
Eget spor
”The Final Roundup”-trilogien står med sin forankring i Irlands nasjonale og politisk-paramilitære historie også frem som et eget spor i Roddy Doyles forfatterskap, der stemmen er en annen enn i Barrytown-bøkene (”The Commitments”, ”The Snapper” og ”The Van”) og de to om Paula Spencer, der han i tone og tilnærming viser et tydelig slektskap med briten Nick Hornby.
”Den døde republikken” utgjør også et betydelig løft, så vel litterært som historisk, sammenlignet med det andre bindet i trilogien om Henry Smart. ”Å, spell den låta” sliter, uansett all sin sjarm og dramatikk, med sin plass i trilogiens sammenheng. Den virker innskutt og litt ubegrunnet. Broen mellom begynnelsen, ”En stjerne ved navn Henry” og slutten, i ”Den døde republikken”, er imidlertid hel ved. Grepet med å la hovedpersonen leve gjennom et helt århundre og enda litt til for tjene prosjektets idé er både originalt og morsomt.
Et møte med Henry Smart anbefales. Og; oversetter Bjørn Alex Herman har et godt grep om Roddy Doyles prosa.
