NRK Meny
Normal

Sigrid Finne

Marit Tusvik har skrevet dikt, romaner, barnebøker og skuespill. I årets roman kretser hun omkring nettopp det å skrive. "Sigrid Finne" er blitt en spennende bok.

Marit Tusvik

Marit Tusvik skriver om å skrive, og om å gjenfortelle et liv.

Foto: Espen Tollefsen/Oktober forlag

"All likhet mellom personer i romanen og personer i virkeligheten er slående" står det på første side i Marit Tusviks nye roman. Det er en formulering jeg liker, og som vitner om Tusviks fine sans for humor. Dessuten tar den brodden av eventuelle spekulasjoner - for jo, her er en kvinnelig forfatter som har mistet sin mor, og som reiser til Italia for å skrive ned historien moren har fortalt. Det skal bli Historien med stor H, den hele historien om morens liv.

Marit Tusvik: Sigrid Finne

Marit Tusvik: 'Sigrid Finne' Oktober forlag 2007

Skrivevegring

Men det er ikke så lett å få begynt. Notatene har datteren samlet i en oransje perm. Alene, i en gammel vindruepresse på Sicilia, dit hun er reist for å skrive, blir hun revet med av landsbyens rytme. Mat skal handles - langsomt. Den skal tilberedes - langsomt. Og hun skal plukke oliven med fire gamle pensjonister. De har det heller ikke travelt.

"Sigrid Finne", bokens tittel, er morens navn. Det får vi ikke vite før i del to, som foregår ved morens sykeseng. Moren er dødssyk, det vet både mor og datter, men ingen av dem nevner døden ved sitt rette navn.

Jeg-fortelleren har altså, over mer enn hundre sider, kviet seg for å gå i gang med historien. Men til slutt får hun skrevet den ned. Det uventede er at den sterkeste scenen bare blir fortalt i en bisetning, nærmest, akkurat som moren har holdt det tilbake i livet sitt. Som en bagatell, en opplevelse fra krigen, da Sigrid var en pur ung kvinne:

"Som med den bagatellen.

Hvilken bagatell?

Den jødiske piken sonm jeg reddet fra å bli voldtatt av en tysk soldat.

Reddet du et menneske og kaller det en bagatell?

Det var helt tilfeldig. Jeg hadde delt ut motstandsblader. På vei hjem fikk jeg øye på en soldat bøyd over en liten pike i et portrom. Piken ba for seg, gråt. Jeg sa at han skulle ta meg istedet. Det gikk han med på. Jenta måtte se på. Hun gråt så høyt at soldaten sprang som for livet etterpå. Kan du åpne vinduet nå?

Jeg reiser meg og åpner vinduet på vidt gap. Det går rundt for meg. Hva er det hun forteller? Hvem er det hun synes synd på, jenta eller soldaten? Hva med henne selv - moren min?" 

Fortelling og gjenfortelling

Nesten usynlig, fortalt så fort at vi nesten ikke rekker å ta det inn, er beskrivelsen av det som har vært unevnelig i hele morens liv. Og dette er noe av styrken i Tusviks fortelling;  uttværingen av lange, nærmest vegeterende dager i kontrast til alvoret, som blir tatt i en stor jafs. Morens historie blir fortalt og skrevet i en og samme sveip, liv og tekst blir ett.

I så måte kan "Sigrid Finne" minne sterkt om Rune Christiansens bok fra i høst, "Fraværet av musikk". Der han skriver om tapet av en far, skriver hun om tapet av en mor. Begge forfattere drøfter det eksistensielle i å sette ord ned på papiret, la følelser bli formulert som tegn som kan tydes.

Marit Tusvik skriver svært konkret og sanselig, enten hun beskriver et hundebitt, røde muller som skal stekes eller en mosekledd mur av lavastein. Boken er tung av symboler, som for eksempel den sicilianske vulkanen Etna, som jeg-fortelleren lever med i sideblikket. På utsiden så stille og kald, men under iskappen ligger voldsomhet, ild og død.

Slik er også boken blitt, en fortelling med hemmelige dyp. På overflaten stille og fin, men under ligger tyngden av levd - og overlevd - liv.