NRK Meny
Normal

En Björk i Nato-land.

Brageprisnominerte Mette Karlsviks nye roman om popsangerinnen Björk er hardt arbeid, men verdt strevet, mener Knut Hoem.

Bli Björk

Hvis man skulle gi seg til å tolke Islands plass i verdensøkonomien de siste årene, så var vel bankkrakket et slags forvarsel - en askesky av inflasjon og arbeidsløshet som snart skulle spre seg til resten av Europa.

Forfatteren Mette Karlsvik var, som forfattere har vært før henne, midt i begivenhetenes vulkanske sentrum - i alle fall like etter, da Islands befolkning virkelig hadde begynt å merke etterdønningene av skjelvet.

Foreldrenes kjærlighetshistorie

Romanen «Bli Björk» vitner om en over gjennomsnittet stor interesse for popikonet Björk Guðmundson. Björk har ikke villet snakke med Karlsvik, men det har faren, og kanskje er det derfor at romanen starter med å fortelle foreldrenes kjærlighetshistorie. Guðmund jobbet på Nato-basen som elektriker, mens Heiða var natomotstander, men de elsket hverandre og derfor flytter de inn i et primitivt ildhus ikke langt fra hans foreldre. Vi følger de to gjennom seksti- og syttitallets Island, inntil moren blir hippie og flytter i kollektiv.

Rock the Casbah

Når datteren Björk går syngende mellom boligblokkene i på vei mot berømmelse er det «Rock the Casbah» med The Clash som selges i platebutikkene, og Maggie Thatcher er blitt statsminister i England.

Mette Karlsvik fanger virkelig transformasjonen av Island i denne romanen. Björk interesserer henne ikke så mye som menneske. Hun framstår som en fusjon av det intense Nato-nærværet i etterkrigstiden og den karrige og vulkanske naturen på sagaøya.

Mangler fremdrift

Hvis det er noe denne romanen har for lite av, så er det fremdrift. Det den har mye av er poesi og en følelse av politisk relevans. Den er ikke noe knyttneveslag mot mageregionen, men den tar deg med til nye horisonter.

Den tar deg med til Island, det gjør den virkelig, og den tar meg med til essaysamlingen hennes «Post. Oske. Dagar og netter i Reykjavik», som interessant nok utdyper forståelsen av romanen.

Er så boken så god som noen nå hevder? Det er den kanskje ikke, men romanen har definitivt egenskaper, som peker fremover mot noen nye horisonter i norsk litteratur.