«Gud hjelpe barnet» er tittelen på Toni Morrisons nye roman. Den kom ut i USA i fjor, da var forfatteren 84 år gammel. Det er en brutal fortelling, rå; boken er et imponerende kraftfullt litterært arbeid til å komme fra en så voksen forfatter.
Nobelpris
Toni Morrison mottok Nobelprisen i litteratur i 1993. Gjennom et engasjert forfatterskap har hun skildret livene til svarte amerikanere, spesielt kvinner, registrert med en farget forfatters blikk. «Det hvite blikket» er noe hun alltid har motarbeidet i romanene sine. I «Gud hjelpe barnet» er hun for en sjelden gangs skyld helt fremme i vår egen tid.
Bride, som hovedpersonen kaller seg, jobber som avdelingsleder i et kosmetikkfirma. Hun har fått en kremjobb, tjener gode penger, er vakker og mystisk og så mørk at hun nærmest er blå. Den sorte fargen fikk moren hennes, som ironisk nok har gitt seg selv navnet Sweetness, til å ta avstand fra datteren. Det var knapt så hun orket å ta i barnet:
Flere fortellere
'Det du gjør mot barn, betyr noe. Og de glemmer kanskje aldri', heter det i Toni Morrisons ellevte roman.
Sweetness er romanens første forteller. Hun insisterer på at det som skjedde, ikke var hennes feil. Så kommer Bride til orde, så en venninne, så eks-kjæresten og til og med en kvinne Bride en gang har gjort stor urett. Ingen av fortellerne er pålitelige, alle bærer de med seg erfaringer fra fortiden som er blitt avgjørende for livene de lever i dag.
Omsorgssvikt
For Bride er ikke den eneste som har lidd under omsorgssvikt i denne romanen. Her finnes knapt et barn som ikke er avvist, utilbørlig straffet, voldtatt eller drept.
Det er en riktig dyster fortelling Toni Morrison har skrevet. Her er en hjerteskjærende rasisme utført av de undertrykte selv, der den lysere moren nekter å gi kjærlighet til sin kullsorte datter. Det er som om Morrison postulerer at verden er ond, og ingen kommer seg videre i livene sine uten å ta et oppgjør med fortiden.
Den som utøver overgrepene, kan gjerne være barnets egen mor eller «verdens snilleste mann».
Distanse
Det ligger en viss distanse i teksten, til tross for at den jo består av flere jeg-fortellinger, som Sweetness' forsøk på bortforklare den kjærlighetsløse oppdragelsen. Distanse kan være et effektivt virkemiddel; det er det ikke i denne romanen. Jeg savner mer dybde i skikkelsene som skildres. De er tydelige, men blir eksempler, typer, mer enn levende mennesker.
Her er magiske elementer jeg liker; Brides kropp blir stadig mindre og mer barnslig, er hun også fysisk på vei tilbake til det kuede barnet hun en gang var? Det er bare Bride som legger merke til de fysiske forandringene, omgivelsene reagerer ikke. Dette kan leses som om forandringene er noe som skjer i Brides sinn. Hun skades på kroppen, men er også dypt såret i sjelen.
Frisk i replikken
Språklig er Morrison ungdommelig frekk og iblant oppfinnsom (venninnen til Bride ber om hele historien når Bride skal forklare hvorfor hun er slått helseløs; «Ikke gi meg smuler, Bride. La oss få hele tallerkenen, takk». (s. 59). En ulmende brann skildrer forfatteren på denne måten, før vi i det hele tatt vet at det er en brann det er snakk om:
Åpen slutt
Glimt av lys finnes, ikke minst hos det hvite hippie-paret som lever langt bortenfor markedskreftene på sin lille selvbergingsgård i California. Om romanen først og fremst viser hvor sårbare barn er, hvor lett det er å gjøre dem fortred, så holder den også muligheten for et liv med større selvrespekt åpen, om traumene vi alle påføres, blir bearbeidet.
Selvfølgelig – hadde jeg nær sagt – er det et nytt barn på vei. Det kan virke som en lettvint happy ending – men så lar forfatteren oss likevel ikke sitte igjen helt overbevist om at de vordende foreldrene kan gi barnet den kjærligheten og omsorgen som trengs.
«Gud hjelpe barnet» er Toni Morrisons ellevte roman – alle finnes nå på norsk – og denne er oversatt av Bodil Engen.
