NRK Meny
Normal

Familieliv som tragedie

Erling E. Guldbrandsen er professor i musikkvitenskap. Hans skjønnlitterære debut, romanen «Brødre», er svært vellykket.

Erling E. Guldbrandsen

– Erling E. Guldbrandsens (bildet) roman inneholder slående og sterke portretter, levert med stor innsikt og empati, mener litteraturkritiker Leif Ekle.

Foto: Julia E. Eller

Erling E. Guldbrandsens jevnaldrende forteller og hovedperson, Helge E. Bertheussen, er også professor. I litteraturvitenskap. I romanens nåtid er han en mann i 50-årene som har mistet mye, fraværet av kontakt med datteren Victoria svir verst. Eller kanskje er det savnet av en tilnærmet normal oppvekst, fri for all brutalitet?

Kort fra Nepal

Broren Vidar forsvant i 1988. Den sammensatte villmannen forsvant i sjøen ved Torghatten. Trolig druknet han, men ble aldri funnet. Helges fortelling starter idet han mottar et postkort med livstegn. Fra Nepal. Avsenderen har bare signert med initialer. Kortet kan være fra datteren, men også fra broren. Om han nå skulle leve allikevel.

Oppvekst og bilder

Det går an å mene at denne boken er for lang med sine drøyt 500 sider. Lengden er uansett lett å tilgi etter hvert som teksten vokser seg inn på leseren.

Brødre

– Visst er «Brødre» en oppvekstroman, men på ingen måte «bare» det, skriver litteraturkritiker Leif Ekle.

Men: i tidlige deler av romanen, blir dvelingen ved tidsbildene, tingene og barndomsminnene detaljerte og mange nok. Det skyldes til dels at gutters oppvekst på seksti- og syttitall har tatt et slags monopol på begrepet «oppvekstroman» i norsk litteratur. Mer billedlig: DBS-syklenes ulike modeller, Crossmasteren inkludert, er så gjennombeskrevet at vi neppe trenger mer nå.

God komposisjon

Når de første delene av boken er lest, er innvendingen for lengst uviktig. Guldbrandsens komposisjon – hans stødige klipping mellom de ulike ankerpunktene i Helges og familiens liv – bærer kronologien i fortellingens fortvilelse og tragedie ubønnhørlig videre. Visst er «Brødre» en oppvekstroman, men på ingen måte «bare» det.

Stort spenn

Familien har sine røtter i nord. Foreldrene kommer fra Finnmark og Helgeland til Oslo på femtitallet. De er begge folkeskolelærere. Først bor de på Grorud, senere på Holmen, under Holmenkollen. Så vel familiens som romanens liv utspilles i det geografiske og kulturelle spennet mellom disse ulike miljøene. De lever intet lykkelig familieliv. Hva som kommer først, farens fyll eller hans destruktive personlighet, er ikke godt å vite.

Sterke portretter

Guldbrandsens roman inneholder slående og sterke portretter, levert med stor innsikt og empati.

Hele familien, foreldre og tre brødre, står opp av teksten som tydelige og plagede individ, knyttet sammen i et vanskelig og vondt fellesskap. Bildet av faren Harald vil bli stående: Den eskalerende alkoholismen hos en mann som i utgangspunktet er selvgod inntil det absurde, blir skjellsettende for familiens skjebne. Hans livslange prosjekt med å håne og hovere over sine egne barn og sin ektefelle, ta deres selvfølelse ned bit for bit, er stygg lesning, og sterkt fortalt.

Helge drives til Helgeland og et hotellrom etter at postkortet fra Nepal støkker ham. Der sitter han med en mac og skriver seg frem mot mulige svar, mens whiskyen går ned og minner tvinger seg på. Der ligger også bokens fine fortellergrep. Den allvitende fortelleren er samtidig bokens hovedperson og den som skriver den historien vi leser. Tror jeg nok.