I litteraturens bakrom var det lenge ikke så hipt å være. Romaner, noveller og dikt var det som skulle publiseres. Dagbøker og brev ble i skrivebordsskuffen, for så å bli publisert når forfatteren var død og begravet.
Hos Tomas Espedal stiller dette seg annerledes. Det er dagbøker han driver med. Årets utgivelse heter ganske enkelt «Året», men egentlig er alle hans bøker notater fra ulike år i Espedals liv.
Minnesang om Janne
I de siste årene har mye handlet om Janne. Janne som forlot ham i «Bergeneners» (2013) er nå blitt et minne. Når Espedal fortsetter å «besynge» henne blir han en minnesanger. I middelalderen var minnesangeren en dikter som skrev kjærlighetsdikt til en kvinne av høvisk byrd. Oppvartningen foregikk på avstand.
– Årets utgivelse heter ganske enkelt« Året», men egentlig er alle hans bøker notater fra ulike år i Espedals liv, skriver litteraturkritiker Knut Hoem.
I «Året» er all avstand ufrivillig, gjennomhullet av smerte, og fylt av ønske om hevn. Ikke glem å bokse, skrev Bertolt Brecht en gang. I en intens scene i boken setter Espedal seg på toget til hovedstaden for å banke opp Jannes nye kjæreste.
Å vurdere enkeltbøker i et forfatterskap hvor alt er så sammenvevd som hos Espedal er krevende. Den nesten lyriske formen han har valgt denne gangen fungerer fint hos en forfatter som har sin styrke i å skildre kjærligheten prosaisk. Dante løftet kjærligheten opp i skyene eller ned i helvete. Espedals styrke er evnen til å holde seg på jorden. Etter å ha tilbrakt påsken på sporet av den italienske 1300-talls dikteren Petrarca i Avignon, reiser han, av alle ting, på cruise i Middelhavet med sin 78 år gamle far. Da skifter også fortellingen karakter fra å være elegi til å bli komedie.
Kveite og poteter
Dette er livets komedie, den er til tide guddommelig, og nå mener 55-åringen Espedal at han nærmer seg livets høst.
Noen vil hevde at det er i tidligste laget, men når den store kjærlighetsfortellingen er over, og til og med hatet og sinnet har lagt seg, hva står da igjen?
Olav H. Hauge mente tiden da var kommet til å lese steke flesk og lese kinesiske dikt. I vår rastløse og mobile tidsalder velger Espedal seg kveite med poteter og reiser i italienske dikteres fotspor.
Jeg, som den kulturkjerringen jeg er, blir gjerne med, for Tomas Espedal er blant de store i vår samtidige litteratur. Det blir tydeligere nå, når vi nærmer oss slutten på ferden.
