Anmeldelse

Subutex stagnerer

Suget etter enda mer Subutex er betydelig mindre etter bok nummer to om den franske antihelten.

Kvinne, forfatter, Virginie Despentes

Vernon Subutex 2 er ikke like fresende overraskende som eneren. Men oversetter Gøril Eldøen gjør en like god jobb med Virginie Despentes' (bildet) tekst.

Foto: Gyldendal forlag

Den første boken om Vernon Subutex var en virvelvind. Franske Virginie Despentes fløy høyt og lavt i sine skildringer av den gamle rockeren Vernon og hans sørgelige forfall.

Hun dynget på med flere dystre skjebner: Pornostjerner, konemishandlere, rasister, rusmisbrukere og overklassedamer (det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre) var alle på jakt etter den forsvunne og husløse Vernon.

Bare dystert ble det likevel ikke, til det er forfatteren for raljerende, for frekk og gatesmart både i karaktertegninger, temposkifter og språk. Boken ga også et samtidsbilde av en desillusjonert by og beboere rammet av kollektiv lede, om enn i hver sin ensomme boble.

Likhetstrekk med Houellebecq

Slik sett er det ikke unaturlig at Viginie Despentes ofte samnmenlignes med Michel Houellebecq. Helt uinteressant er det heller ikke at vi finner ordene subutex og serotonin i titlene til de to forfatterne. Når menneskene mister noe å kjempe for, det være seg religion, klassetilhørighet eller kjærlighet, trenger vi et substitutt å fylle livene våre med.

Der Houellebecq først og fremst skildrer den selvmedlidende hvite mannen rundt de 50, lar Despentes oss møte alle samfunnets avskygninger, kjønn og aldre. Hun gir dem komplekse personligheter og moraliserer ikke.

Det liker jeg.

Utmatttende

Virginie Despentes fortsetter der hun slapp. Men der jeg i den første boken ble sjarmert av mangfoldet og tempoet, mister jeg nærmest motet når romanen starter med en oversikt over 24 personer som leseren bør holde rede på. Jo, jeg setter pris på at vi får de ulike skikkelsenes bakgrunnshistorie litt etter litt, ofte avslørt av en annens blikk, som aldri stemmer med vedkommendes egen oppfatning av seg selv.

Grepet gir Despentes muligheten til å sparke i mange retninger. Det gir boken relevans. Likevel blir det for mye.

Vernon blir funnet. Vi får vite innholdet i video-kassettene som mange var på jakt etter. Så hva nå? Noen søker hevn. Det kan bli riktig stygt. Men først og fremst blir livet litt lysere for de fleste i bok nummer to.

Vernon, som ikke vil gi opp uteliggertilværelsen, blir et trekkplaster for alle de ulike typene som til sin egen forundring ender opp med å tilbringe mer og mer tid med ham i parken. Folk møtes og snakker sammen på tvers av sosial bakgrunn eller politisk overbevisning. Vernon blir nærmest en sektleder med sin intense utstråling.

Rusmisbrukeren Vernon er blitt sine venners rus. Han fyller livene deres med mening. Han er blitt deres Subutex.

Veien videre

Det er nesten for godt til å være sant!

Et sted skriver Despentes om denne byen som har rom for så mange ulike skikkelser, at det er oppsiktsvekkende at de alle tilsynelatende lever greit ved siden av hverandre. Der tenker jeg noe må endre seg i siste bok.

Den kom ut i 2017 i Frankrike, to år etter angrepene på avisen Charlie Hebdo og konsertlokalet Bataclan. Om Despentes fortsatt skal definere Paris' befolkning med sitt røntgenblikk, kan lykken i Vernons hippie-gjeng neppe vare.

Passer for deg som:

- har lest den første boken (det er en nødvendighet)

- kan more deg over samfunnssatire med seriøse innslag