Anmeldt av Marit Grøtta
På første side i «Å, høye dag » møter vi en serie motiver som er typiske for Steinar Opstads diktunivers. Der beskrives plogfurene som speiler seg i himmelen, mens et dikter-jeg på et mørkt rom lytter til lyden av fars traktor og hvisker stille til seg selv. Det er et vakkert dikt som viser avstanden mellom farens og sønnens livsverdener, men også den sammenhengen som finnes på høyere plan. Mens far arbeider med jorda og pløyer åkeren, har dikter-jeget brutt med tradisjonen: Han arbeider med ordene. Men begges arbeid har en himmelsk horisont over seg.
Ved farens sykeseng
Det som slår meg som nytt og interessant i årets diktsamling, er at det skjer en forskyvning av tidsperspektivet i flere av diktene. Mens vi tidligere har møtt en dikteryngling, en evig sønn med blikket rettet forover, møter vi nå sønnen ved farens sykehusseng. Dette er gripende dikt som vekker både tanker og følelser:
Her er det som om dikterynglingens evige ungdom er forbi. Ved farens sykeseng konfronteres han med den profane tiden og med aldringen, og dermed skjer en forrykning av hele dikteruniverset. Riktignok har tiden alltid spilt en viktig rolle i Opstads dikt, men da først og fremst som syklisk tid knyttet til slekters gang og årets gang. I årets diktsamling – med den vemodige tittelen «Å, høye dag» – skrivers dikterjeget og hans foreldre inn i tiden på en mye mer konkret måte enn før.
Lengsel i fingertuppene
Noe annet som gjør inntrykk i denne diktsamlingen, er de mange sterke diktene om ensomhet og lengsel. Hos Opstad blir dette aldri endimensjonale følelser. Særlig ett av diktene beskriver utenforskapet i et språk mettet på bilder og klanger:
Lengsel virker imidlertid mer fortvilet, og den beskrives svært så sanselig:
Opstad skriver om lengselen som en form for skjebne som må bæres – det er en «lengsel som ikke kan kalles tilbake». Samtidig finnes det en sterk tro på et fremtidig fellesskap i disse diktene, men det fremstår først og fremst som et åndelig fellesskap.
Livsvalg
Når selv de enkle diktene til Opstad oppleves som rike, er det kanskje fordi de forener mange tradisjoner: Norsk hverdag, østlandsk landbruk, kristen kultur, europeisk poesi. Diktene viser hvordan tradisjonen virker i en, også når man går på tvers av den. Opstad har en egen evne til å beskrive den utsattheten som følger med et livsvalg, samtidig som han viser nødvendigheten av å finne sin egen vei.
Selv blir jeg rolig og tenksom av å lese «Å, høye dag». Dette er dikt som en ikke så fort blir ferdig med. På mange måter synes jeg diktene i Opstads syvende diktsamling virker mer jordnære enn tidligere. Selv om dikteruniverset er det samme, finnes det en større ro i diktene, og flere av dem har preg av tilbakeblikk. Det skal bli interessant å følge med på tidsperspektivene i Opstads dikt fremover.