NRK Meny
Normal

Beste irske roman nå på norsk

Anne Enright skriver om familien så det river i sjelen. «Veien ved Boolavaun» er en gjenkjennelig fortelling man aldri har lest før.

Anne Enwright

Anne Enright er Irlands aller første Laureate for Irish Fiction. Det vil si at hun får statslønn i tre år for å promovere irsk litteratur. Hun ble tildelt Man Booker-prisen for sin forrige roman, den nye er kåret til beste irske roman 2015.

Foto: Domnick Walsh / Eye Focus LTD © Tralee Co Kerry

Hjem til jul. Familien samles og gamle konflikter blusser opp. Nei, hun har ikke akkurat valgt et originalt plot, irske Anne Enright. Men hun løser det godt. «Veien ved Boolavaun» blir en fortelling man aldri har lest før, samtidig som de fleste familiemedlemmene kunne vært en slektning eller venn.

På en måte kan romanen minne litt om Jonathan Franzens «Korrigeringer». Også der møttes familien til jul, også der ble det nøstet opp forventninger som ikke ble innfridd, drømmer som kollapset i møtet med livet selv.

Et familieportrett av en roman

«Reise ut» er overskriften på bokens første del. I ulike kapitler møter vi søsknene Dan, Constance, Emmet og Hanna, som alle har forsøkt å løsrive seg fra mor Rosaleen. Hun er en mor i sine følelsers vold som alltid greier å være i sentrum for begivenhetene. Tiltaksløs på egne vegne, ambisiøs på barnas. Med penger i ryggen har hun giftet seg under sin stand, stakkars Pat Madigan kan elske henne så mye han vil, det er Rosaleen som bestemmer over stort og smått i familien.

Enright lokker frem de problematiske, allmenne familiefølelsene gjennom tilsynelatende private bagateller, og hun lar verden der ute og dens treskehjul slippe inn i dette familieportrettet av en roman.

Humor også, på veien

Eldstemann Dan, som til sin mors dramatiske protester ville bli katolsk prest, møter aids-epidemien i New York på 1980-tallet, der han til slutt finner ut av sin egen homofile legning. Emmet blir desillusjonert bistandsarbeider i Mali, yngstedatter Hanna forfyllet og arbeidsløs skuespiller i Dublin. Bare Constance er blitt værende i den lille landsbyen på Irlands vestkyst, hun har mann og tre tenåringsbarn, hjelper pliktoppfyllende moren som er blitt enke, og er selv midt i en diagnostisering av en mulig kreftsvulst.

Høres det lystig ut? Det rare er, at selv om sykdom, ensomhet og lengsel fletter fortellingen sammen, så er det også plass til humor på veien til Boolavaun. Hun er hjertevarm, Anne Enright, når hun avdekker hovedpersonenes svake og mindre svake sider.

Veien ved Boolavaun

Irish Novel of the Year 2015.

Gode observasjoner

Blikket er skarpt, formuleringsevnen likeså. Enright kan for eksempel beskrive noen slik: Det var et bebodd ansikt, ganske alminnelig. Om en aidssyk ung mann kan hun skrive: Han stønnet inkontinent. Han sildret lyd. Og Dan, eldstemann, tenker dette når han bestemmer seg for å fly over Atlanteren hjem til jul:

Så snudde han seg for å gå Madigan-familiens redsler i møte - de små hjertene (hans eget var ikke så stort, det heller) og de små livene de prøvde å komme seg gjennom.

Anne Enright: Veien ved Boolavaun, s. 192.

Moren, Rosaleen, måtte han riste av seg som en våt hund.

Det komplekse Irland viser seg

Del to handler om å komme hjem. Rosaleen har bestemt seg for å selge huset, som er blitt for stort og tungvint for en enslig gammel dame. Søsknene, som nå er pluss minus førti, kommer hjem til jul for kanskje å feire sammen i huset en siste gang. Motvillig registrerer de hvor stor del av identiteten deres som er knyttet til barndomshjemmet. Og her spiller Enright ut alle de motstridende følelser en høytid i denne familiens kaotiske skjød bringer. Barnas samvittighet oppleves motbydelig sterk, familiebåndene ryker aldri, om de slites år for år.

Det er ikke første gang Anne Enright samler familien. For romanen «Sammenkomsten» fikk hun Man Booker-prisen i 2007. Også «Veien ved Boolavaun» ble nominert til denne prisen, og romanen ble kåret til Irish Novel of the Year i fjor.

Selv er Enright utnevnt til tidenes første Laureate for Irish Fiction. Det vil si at hun får statslønn i tre år for å promovere irsk litteratur innenlands og utenlands gjennom foredrag, undervisning og opplesninger.

Anne Enright er ikke redd for å bruke de tradisjonelle forestillingene om Irland som den melankolske, folkelige og vakre øya i bøkene sine. Rosaleen knytter seg selv til det gamle nasjonaleposet Dark Rosaleen, et dikt som egentlig var skrevet som en nasjonalistisk protest mot engelskmennene, men som like gjerne oppfattes som en kjærlighetssang. Som Irland føler Rosaleen seg som et offer, elsket har hun vært, men nå er mannen død, og barna kan da vel ikke elske henne?

Det er det komplekse Irland som viser seg, vakkert, stormende, smålig og lengtende.

Jordnært og sofistikert språk

Historien fortelles i et språk som er jordnært og sofistikert på en gang, oftest fortalt i tredje person. Innimellom skifter synsvinkelen til et «vi» og fellesskapsfølelsen forsterkes. Dette gjelder gjerne for hendelser mange erfarte, enten det er den vanvittige dødeligheten i New Yorks homofile miljø på 1980-tallet eller den irske landsbyen ved starten av et nytt årtusen forfatteren skildrer.

Omsorgen fra lokalmiljøet når en leteaksjon blir påkrevet, selveste juledag, er rørende og handlekraftig skildret.

Jeg liker Tone Formos oversettelse av «Veien ved Boolavaun». Den bærer i seg både sårheten og fandenivoldskheten til irske Anne Enright.