NRK Meny
Anmeldelse

Odyssevs er redd

Ingen jeg vet om i dette landet skriver som Ole Robert Sunde. I «Penelope er syk» skriver han om nærvær og ventet sorg.

Ole Robert Sunde

Forfatteren i Ole Robert Sundes nye roman, «Penelope er syk», skal til Adamstuen for å kjøpe sushi og snus. Hans reise utspilles i løpet av en times tid eller så, over et par hundre sider, uten kapittelinndeling.

Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

  • TITTEL: Penelope er syk
  • FORFATTER: Ole Robert Sunde
  • FORLAG: Gyldendal

«Det var mørkt i portrommet, og lyset utenifra skinte under dørbladet til porten og inn i den trange glipen mellom den delen av porten som kunne åpnes og den delen som var lukket. (…) lyden av det bortsprutete underdekkregnvannet var tydelig – et sted hadde en amerikansk forfatter sammenlignet det med revnet silke».

«Penelope er syk», Ole Robert Sundes nye roman, starter slik. I nærheten av St. Hanshaugen i Oslo går forfatteren ut i verden. Det er formiddag og regn. Det er ingen lang ferd han har foran seg, han skal til Adamstuen for å kjøpe sushi og snus.

Umiskjennelig sansende, strømmende og intenst oppmerksom på detaljene, raus i assosiasjonene. Slik kunne vi si at vi står overfor en typisk Sunde-tekst, hvilket vi også gjør, men her er også noe eget som bare denne romanen har. En forventet sorg, uomgjengelig smerte, et tap som ennå ikke er utløst.

Vår Odyssevs

Penelope er syk - forside

«Penelope er syk» er en bok som, når den først har sluppet leseren inn, ikke slipper taket, skriver anmelder Leif Ekle.

Hos Homer er Penelope Odyssevs' hustru, den trofaste, hun som ventet på sin langveisfarende i tjue år, mens han utkjempet sin trojanske krig. I James Joyces berømte roman «Ulysses» gjenfinnes Penelope som Molly Bloom, Leopold Blooms kone («Ulysses» er en versjon av navnet Odyssevs slik det brukes på engelsk).

Leopold er Odyssevs' motstykke; boken følger hans vandringer i løpet av én enkelt dag, samtidig som episoder i Odysseen gjendiktes, plassert i Dublin anno 1904.

I «Penelope er syk» er det altså – på et vis – forfatteren som spiller Odyssevs' rolle. Hans reise utspilles i løpet av en times tid eller så, over et par hundre sider, uten kapittelinndeling. Penelope er forfatterens syke kone. Hun venter hjemme, hun har vært syk lenge, forfatteren er redd.

Sanset språk

Forfatteren har dette ene ærend, sushi og snus, men vil kanskje også innom antikvariatet. Han møter, og unngår, mennesker han ikke liker, hilser på andre, raljerer litt i det stille. Han tenker, observerer, assosierer, sniklytter til en ungdommelig diskusjon om litteratur, klarer å ti stille, åpner ventilene til sitt oppkomme av kunnskap – om de forskjelligste og iblant overraskende ting. Trivielle og åndelige. Han er morsom og politisk, alvorlig og grunnende.

Snart kommer den første, korte referansen til en syk kone, nærmest innskutt. Det går noen sider, så kommer en ny. For hver gang; litt lenger. Glimtene inn i den alvorlige sykdommens venteromstilværelse utvides og kles nakne. Undersøkelser, venting, håp, mer venting, skuffelser, mot og redsel. Forfatterens tankegods driver mot Odyssevs, Troja, havet og vannet i seg selv. Samtidig river tankene på konas plagede tilværelse stadig større hull i forfatterens tankestrøm. Alt dette mens Sunde skriver med sansene, slik nesten bare han gjør. Hans nabolagsnære univers er et som lukter og smaker, der vannpytter hvis overflate med ett skjelver, der trikkens lyder kan tolkes og forstås.

Unntakstilstand

Det har vel hendt at det jeg kalte en typisk Sunde-tekst blir så typisk at den tipper over mot maner. På sitt beste, slik Ole Robert Sunde oftest skriver, ligger intense lesegleder på lur ved annethvert komma, hver innskutte assosiasjon, hvert musiserende taktslag.

«Penelope er syk» er en bok som, når den først har sluppet leseren inn, ikke slipper taket; en fortvilet, svært klok og vakker roman. Det skyldes Sundes kjærlige omgang med språket og det skyldes beretningen om den forventede, uutløste sorgen jeg antydet i starten. Den nevnes selvsagt ikke med et ord, bare som frykt, mens «Penelope er syk» mesterlig griper tak i den vedvarende unntakstilstand som en livstruende lidelse innebærer – for den syke selv og for menneskene rundt.

Det finnes en forestilling om at Ole Robert Sunde er en lite tilgjengelig forfatter – og visst skriver Sunde uvant litteratur, i god avstand fra den rettlinjede historiefortellingen vi oftest møter. Forfatteren i «Penelope er syk» snakker selv om de rare bøkene han skriver. Men vanskelig? «Penelope er syk» krever egentlig bare to ting av sin leser – full oppmerksomhet og vilje til å la seg trekke inn i forfatterens tankeferd. På veien mot Adamstuen.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Carl Frode Tillers Begynnelser

«Begynnelser» av Carl Frode Tiller: Når du lengtar etter å kome i fengsel, alternativt: håpar at kjellarbua treng grundig opprydding, ja, då er det skralt stell. Carl Frode Tiller er framleis noregsmeister i kunsten å skildre ekstremt forknytte, forstilte og fortvilte menneske.

Omslag Rigels øyne

«Rigels øyne» av Roy Jacobsen: Roy Jacobsens tredje bok om Ingrid fra Barrøy tar en ny retning. Det gir rom for et betydelig løft.

Fam Ekmans "Katten som ikke ville bade"

«Katten som ikke ville bade» av Fam Ekman: Det eventyrlige er fremdeles til stede når Fam Ekman nå utgir sin trettiende bildebok. Og katter, ikke minst katter.