Hva i alle dager er det med disse folkene som velger å abdisere fra den lederrollen de tok på seg da de fikk barn? Hvordan kan en mor velge å ta sitt eget liv? Debutromanen til Maria B. Bokneberg borer og borer i det spørsmålet i denne klare og usentimentale fortellingen, som blir fortalt av en av dem som blir igjen. «Tilgi meg», har moren skrevet på en lapp, som datteren Mie går rundt med i baklommen. Spørsmålet er om de etterlatte er i stand til å oppfatte et slikt budskap som noe annet enn hån.
Går hverandre på nervene
I «Lukta av våt jord om natta» gjør en familie sitt beste for å nærme seg hverandre igjen, etter at moren begår selvmord.
Dette å være etterlatt er skildret godt før i norsk litteratur. Et eksempel er Per Pettersons roman «I kjølvannet». I likhet med Petterson sløser ikke Bokneberg med ordene, og slumser ikke med detaljene. I romanen er familiehytten blitt forvandlet til et åsted, der far og to døtre går hverandre på nervene. Alle med sine egne personligheter, som reagerer ulikt på det som har skjedd. Fortelleren Mie, begynner å skisse opp moren med en kullstift, går i sorggruppe, og klarer ikke lenger å gjøre jobben sin.
Stivnet i kvae
På et sted mellom raseri og savn forsøker de etterlatte å innrette seg så best de kan. Maria B. Bokneberg har noen måter å skildre dette på som fester seg. På julaften, for eksempel, ser hun far og søster sitte rundt kjøkkenbordet i samme posisjon som da hun forlot dem, «som om de var stivnet i kvae».
Begynnelsen på et forfatterskap
Lag på lag av fortid og nåtid blir lagt sammen til helstøpt fortelling. Leseren inntar litt den samme posisjonen som nabokonen Lillian – som en som er tett på denne lille familien, og som allikevel ikke har noe annet valg enn å betrakte dem utenfra. Nevnte Lillian, en viktig person i fortellingen, kunne kanskje vært meislet litt tydeligere ut, uten at dette nødvendigvis er en innvending. Dette er rett og slett en debutant som man ønsker seg mer av. «Lukta av våt jord om natta» kan godt være begynnelsen på et forfatterskap.
