NRK Meny
Normal

– En roman for kiosk-segmentet

Den mye omtalte romanen til debutant Johan Jensen er i overkant snakkesalig og lever ikke opp til sine egne burleske ambisjoner.

Johan Jensen

Johan Jensen debuterer som forfatter med «Kråken».

Foto: Gyldendal/privat foto

I sommer skrev Jan Kjærstad en kronikk i Morgenbladet, der han hevdet at de fleste norske romaner var lytefrie når det gjaldt språk og fortellermåte, men at de manglet en god historie. Hos debutanten Johan Jensen forholder det seg motsatt. Historien han har å fortelle er så saftig at det renner av den. Det det skorter på er nettopp språk og fortellermåte.

Starter saftig

Kråken

Debutromanen «Kråken».

Men la oss ta det saftige først. Det er natt til 17. mai i 1943 på Skrinnøya i Troms. Fra om lag 300 meters hold, og i skarpt motlys, treffer sytten år gamle Aron Ramsvik en tysk løytnant, som er på vei hjem fra forlystelser med lokale jenter, med et dødelig skudd midt i brystet. Mordvåpenet er en Krag-Jørgensen-rifle, som guttungen med et grønt og et brunt øye til da har skutt isbjørner med.

I løpet av ukene og månedene som kommer gjennomfører Ramsvik flere attentater i den lille bygden inntil okkupasjonsmakten gir en SS-Totenkopf-avdeling ordre om å jevne bygden med jorden. Ramsvik får kallenavnet «Kråken» og det er hans blodige virksomhet, en virksomhet som fortsetter helt opp til vår tid, som denne romanen forteller om.

Oppdiktet øy

Så har det seg slik at Skrinnøya i Troms ikke finnes. Johan Jensen treffer den litterære tidsånden bra med sin mikstur av historisk sannhet og rent oppspinn, som inspirerer leseren til å googlesøke mennesker og steder som dukker opp underveis. Som et slags ekstramateriale har forlaget lagt ved fiktive artikler som frilansskribenten Johan Jensen skal ha skrevet for «Vi menn».

Bare synet av disse faksimilene fra en tid da menn var menn og leste «Vi menn», gir interessante assosiasjoner – og forteller også kanskje en historie om hvilket publikum forfatter og forlag vil nå.

Kioskroman

For dette er en roman for kiosksegmentet. Den er som en av Kjartan Fløgstads romaner, bare på bokmål og uten språklig virtuositet. Romanpersoner og kontinenter flagrer livløst forbi. Situasjoner som burde vært iscenesatt, blir etterpåklokt gjenfortalt. Etter den innledende pangstarten venter leseren i avtagende spenning på hvordan det går med denne kråken til slutt, og slutten er desverre ikke overraskende. Han skal dø han også.