Sorgen over å miste er en grunntone i Helga Flatlands nye roman. Hvilke omkostninger har det å velge friheten fremfor forpliktelse?
Skilsmisse for seniorer
Torill og Sverre går fra hverandre etter 40 års ekteskap. Bruddet avsløres på Sverres 70-årsdag, da familien er samlet til feiring i Italia. De tre voksne barna reagerer sterkt, hvordan kan de som i alle år har snakket om å ta ansvar og kjempe seg gjennom motgang plutselig gi selve ekteskapet på båten?
Vi er storfamilien på vei til Roma. Det er Liv, eldstedatteren på 40, som forteller. Hun har med seg mannen Olaf og to barn. Den neste fortelleren er Ellen, den to år ynge søsteren. Historien alternerer mellom de to, for å avsluttes to år etter med at Håkon, lillebror på 30, får komme til orde.
Øyet som ser
Nina Lykke gjorde noe av det samme i sin krasse roman fra i fjor, «Nei og atter nei» da hun lot kone, mann og elskerinne vekselvis fortelle sin versjon av trekant-dramaet. Hos Flatland er jeg-fortellerne nærmere hverandre, de er nesten identiske i språk og uttrykksmåte. Men søstrene Liv og Ellen har alltid misunt hverandre, nærmest hatet hverandre. Nå analyserer de både søskenforholdet - der de begge føler at den andre har fått mer av foreldrenes omsorg - de sterke følelsene rundt foreldrenes skilsmisse og sitt eget ståsted i verden, som brått blir aksentuert når det tryggeste og mest vante av alt faller bort.
Men er de ikke en moderne familie? Er det ikke vanlig, i 2017, at ektefeller går fra hverandre?
Helga Flatland utforsker forholdet i familien, og hun utforsker behovet for noe fast, forutsigbart og uforgjengelig i et hvert menneskes liv. Sterkest er sorgen over å miste noe; det kan være tryggheten, men også tap av forventning, håp og drømmer.
Liv har sin egen kjernefamilie å bekymre seg for, et altoppslukende prosjekt som de yngre søsknene kan ironisere over. Ellen forsøker forgjeves å bli gravid, mens Håkon setter sine standhaftige prinsipper om fri kjærlighet og uforpliktende forhold i vrangstrupen når han plutselig (og litt brått for leseren) møter Anna.
Psykologisk innsikt
Helga Flatland er en smart forfatter som setter fingeren på psykologiske utfordringer i samtiden. I sin forrige roman, «Vingebelastning» fra 2015, holdt hun frem en ung mann som ble mentalt sykeliggjort, både av helsevesenet og sin egen selvopptatthet. I trilogien om unge, norske Afghanistan-soldater boret hun i følelser som sorg og ensomhet.
Ensomhetsfølelse og sorg er gjengangere også i årets roman.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tar meg i å sammenligne «En moderne familie» med Vigdis Hjorths Nordisk råd-nominerte «Arv og miljø». Der Hjorths tekst stadig endres etter jeg-forteller Bergljots humørsvingninger og skjelver i raseri og avslørende selvinnsikt, er Flatlands tekst kontrollert og mer distansert. Jeg-fortellerne betrakter seg selv nærmest med snusfornuft; alt er presist og forklarende sett i etterpåklokskapens lys. Ser ikke søsknene hele bildet selv, så blir det nyansert av neste forteller.
Det er fint gjort, men Flatland overlater dermed ikke mye til leserens fantasi. Utlegningene om følelser, hva enten de er irritasjoner eller begeistring, blir dessuten ofte mer påstander enn konkret synliggjøring. Lillebror Håkon sier for eksempel mot slutten at han alltid har villet imponere storesøstrene. Det har vi ikke sett mye til.
Er det større risiko jeg savner? Mer rusk i det fin-innstilte maskineriet?
«En moderne familie» er en viktig roman som diskuterer mellommenneskelige utfordringer alle kan kjenne seg igjen i. Den er klok og forståelsesfull som en relasjons-spalte i A-magasinet. Likevel: Haitennene som glefser så truende i åpningen av boken blir aldri skarpe nok.
Les flere anmeldelser:
Sommerlige glimt om mørk poet. Den franske professoren Antoine Compagnon velger en impresjonistisk tilnærming til Frankrikes største poet gjennom tidene i «En sommer med Baudelaire». Les anmeldelsen
Uhyggelig om brodermord. «Den forbudte elven» er en dommedagsaktig roman om brodermord fra Nigeria. Det er en av de beste romanene jeg har lest så langt i år. Les anmeldelsen
