NRK Meny
Normal

Strålende samlivsroman

Smart, skarpt. Amerikanske Jenny Offill skriver friskt om det helt store i det bitte lille. Resultatet er en blitt en oppsiktsvekkende god roman.

Jenny Offill

Jenny Offills (bildet) «Avdeling for grublerier» er en vond, rasende, morsom og frisk roman. Den er en svir å lese, mener litteraturkritiker Anne Cathrine Straume.

Foto: Hilde Bjørnskau

«Avdeling for grublerier» er den svært presise norske tittelen på Jenny Offills nærmest geniale «Dept. of Speculations». Tittelen viser til brev som jeg-fortelleren sier hun og ektemannen har skrevet til hverandre, tanker og funderinger de har balet med, og som de signerer med avsenderadressen «Avdeling for grublerier».

Kulturmonster

Vi er i New York. Kvinnen som har sett for seg et liv som kulturmonster, som hadde tenkt å vie seg til kunsten, ikke kjærligheten, er til sin egen milde forundring gift og opplever lykken med en mann hun elsker og en liten datter de begge forguder. Det å være mor tar krefter, tid og oppmerksomhet.

Livet leves fragmentert, i korte, intense intervaller og slik skrives også romanen.

Paret trenger penger og kvinnen, som må legge egne forfatterambisjoner på vent, tar på seg en jobb som ghostwriter for en rik og dum forretningsmann som vil fortelle om sitt liv som «nestenastronaut».

Å si noe uten å si det

Gjennom 46 korte kapitler skrives de såreste følelser frem. Livet, dirrende av emosjoner, legges ut for leseren som små anekdoter, fyndige formuleringer fra kjente forfattere, eller lister over hverdagsligheter, tenkte dialoger, vitser. Det kan lyde slik:

Minner er mikroskopiske. Ørsmå myldrende partikler som søker sammen og glir fra hverandre. Småfolk, kalte Edison dem.

Avdeling for grublerier (s.9)

eller

Einstein spurte seg om månen fantes hvis ingen så på den.

Avdeling for grublerier (s. 57)

eller

Som yogafolket sier: Ingenting av dette er banalt, når man først vier det oppmerksomhet.

Avdeling for grublerier (s. 45)

Verden henger sammen

Avdeling for grublerier

Det bittelille, nære, og det helt store, som også blir nært, turneres på forbløffende treffende vis av Jenny Offill i romanen.

Offill serverer de ulike tekst-typene med en suveren selvfølgelighet. Erfaringer fra genuint forskjellige deler av verden legges ved siden av hverandre, hva enten de beskriver romfart, radioproduksjon, romanskriving eller redsel. Leseren står fritt til å koble sammen elementene i sitt eget univers.

Her hjemme gjør Linn Ullmann noe av det samme i sin siste roman «De urolige». Det er fint gjort. Men der Ullmann i større grad gjentar seg selv og grundig styrer lesernes blikk mot sammenhengene, er Offill modigere og råere. Det er som om hun tenker: Den som leter, finner. Den som ikke leter, får lese overflate og ta til takke med det.

Gjennombrudd nummer to

Jenny Offill debuterte allerede i 1999 med romanen «Last Things». Deretter tok det femten år før hennes andre roman kom. «Dept. of Speculation», som bare er på 150 luftige, små sider, fikk til forfatterens overraskelse særs god mottakelse i USA. Flere kritikere trakk den frem som en av årets beste bøker i 2014.

I mellomrommet mellom de to romanutgivelsene har Offill skrevet barnebøker, det skal være sagt, hun har vært redaktør for ulike antologier og hun har undervist i kreativ skriving ved flere universiteter i USA.

Eksistensiell krise

De første åtti sidene av romanen er skrevet i jeg-form. Så snur det plutselig. Fortelleren omtales som «hun», eller bare som «kona». Skiftet inntreffer etter en hel side der det under spørsmålet «Hvordan har du det?» bare står «såreddsåreddsåredd». Mannen har forelsket seg i en annen. Uten å lage noen fakter skifter Offill fra første- til tredjepersons-fortelling. Det som er så vondt at det nesten er umulig å snakke om, blir likevel fortalt. Her står det:

Til etterretning: Hvis kona blir avkonet, hva skal vi kalle henne da?

Avdeling for grublerier (s. 106)

Etter femti siders tredjepersonsfortelling blir stemmen igjen fortellerens egen. På siste side skriver hun du, jeg, hun sier vi.

God oversettelse

Det kan synes som om Jenny Offill har tenkt «jo knappere, jo bedre». Kjernespråket hun tvinger frem er nydelig tatt vare på av Tiril Broch Aakre i den norske oversettelsen.

«Avdeling for grublerier» er en vond, rasende, morsom og frisk roman. Den er en svir å lese.