Martin Kellerman er svensken som skapte tegneseriefenomenet Rocky – hans påståtte alter ego, den notoriske gjør-minst-mulig-typen med hundehode og hipster-kyniske betraktninger over tilværelsen.
Da Kellerman slapp sin første roman løs på broderfolket i fjor høst, forventet noen kanskje å finne Rocky som skjønnlitterær protagonist. Da tok de feil, men ikke bare. Anknytningspunktene finnes.
Martin Kellerman er svensken som skapte tegneseriefenomenet Rocky – forfatterens påståtte alter ego.
Hasj-farm
Florian, bokas ene hovedperson, er for eksempel minst like god i slackingens edle kunst som Rocky. Han foretar seg svært lite.
Men urban er han ikke. Han tilbringer dagene, årene, på Ragnarö i Stockholms skärgård – i et lurvete båthus på farmorens tomt. Han lever av hennes pensjon (ja, det er noe med den farmoren), mens han venter på at hasjplantene han dyrker nesten-proft i farmorens hus skal modne og bli kostbart salgbare.
Max, Kea og Florian
Det finnes ikke så mye gammeldags tiltak i Max heller. Han er snart atten, overvektig, ulykkelig, har en deprimert far, spiller helst dataspill mens han putter ting i munnen. På grunn av farens tilstand bor han hjemme hos kusinen Kea, seksten år. Det er hun og Max som denne sommeren er på båttur i den vakre sommerskjærgården. Han som en slags anstand, motløs som han er i damesvingen – hun på jakt etter de fineste guttene og gratis fest. Så møter de Florian.
For leseren er det tidlig klart at mer kommer til å skje i denne boken enn de skiftende, mer eller mindre innholdsløse fortellingsstrømmene fra de tre involverte. Dessuten at noe allerede har skjedd.
Effektiv form
Formen, en rytmisk skiftning mellom de tre fortellernes stemmer, er en velprøvd, men også effektiv fremgangsmåte for formidling av en historie som denne. De tre stemmene er så distinkt forskjellige at det er en fryd å lese.
Keas indolente ungjentestemme mellom opplasting av selfies, vurdering av egen kropp, bekymringer om tannreguleringen og hennes bråmodne seksualitet står i sterk kontrast til fetterens hjelpeløse tristesse i jakten på rus og de andres sympati. Deres ulike interesse for den underlige og eldre einstøingen Florian driver deres del av handlingen frem.
Vannviddet er like rundt hjørnet i Kellermans debutroman.
Skjærgård og møkk
Florian er både fascinerende og til en viss grad problematisk. Som et alvorlig skadet barn på noen-og-tjue år, er han dratt inn mot sin egen isolasjon og manglende sosialisering.
Den galskap som vokser ut av fortellingen hans er ikke alltid like velbegrunnet fra forfatterens side. Der ligger det problematiske, der og i de 408 sidene som meget vel kunne vært færre.
Den svenske skjærgårdssommeren er en vakker foreteelse. Slik er det også i «Alt blir ikke noe», men når Florian har ordet, vendes det hele til skitt, rus og bakrus, mygg, kvelende varme, kvalme og oppkast. Riktig underholdende, er det – med vanviddet rundt hjørnet.
«Alt blir ikke noe» er oversatt fra svensk av Dag F. Gravem.
