NRK Meny
Normal

Den glemte historien

”Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945” av Marianne Neerland Soleim er en viktig dokumentasjon av en del av krigshistorien som har fått liten oppmerksomhet.

Sovjetiske krigsfanger på Falstad

Sovjetiske krigsfanger på Falstad.

Foto: Falstad-senterets arkiv

I boka presenterer hun et stort materiale, og som historiker har hun gjort en imponerende jobb når man ser på mengden stoff hun har samlet inn og systematisert.

Slavearbeidere

Marianne Neerland Soleim

Marianne Neerland Soleim.

Foto: Forlaget Spartacus

Behandlinga av krigsfangene fra øst viser krigens grusomste sider. Dette blir solid dokumentert i boka Sovjetiske krigsfanger i Norge. Rundt 100 tusen krigsfanger ble sendt til Norge mellom 1941 og 1945.

De var tvangsarbeidere på riksvei, flyplasser, jernbane og ulike industrianlegg. Over 13 tusen av fangene døde her i landet. Det er flere enn antall nordmenn som mistet livet i krigsårene. Dødsårsakene var sult, henrettelser og sykdom.

Boka gir et tydelig bilde av hvor umenneskelig behandlinga av krigsfangene var mange steder: ”Norske øyenvitner forteller om krigsfanger som spiste griseavfall, frosne poteter og neper, gress og blomster. Fangene var alltid svært sultne og forsøkte i desperasjon å utnytte enhver mulighet til å skaffe ekstra mat. Tyske soldater forteller om fanger som spiste rå fisk og fiskeavfall.”

Men boka nyanserer også bildet av hvordan fangene ble behandlet. Fanger fikk blant annet mat og hjelp fra lokalbefolkninga.

Bedre lesbarhet

Sovjetiske krigsfanger i Norge

'Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945' av Marianne Neerland Soleim.

Foto: Forlaget Spartacus

Sovjetiske krigsfanger i Norge bygger på doktoravhandlinga til Neerland Soleim med samme tittel fra 2004. Men når jeg leser boka, lurer jeg til tider på om det er avhandlinga jeg har foran meg.

For selv om den inneholder mange gode framstillinger, enkeltskjebner, historier om forholdet mellom nordmenn og krigsfangene og så videre, mangler det tydelige grep for å gjøre historiene til god tekst for interesserte lesere.

Her er et eksempel som viser at det er gjort for lite arbeid med teksten: ”OKW hadde ansvaret for Tyskland, Generalgouvernement (GG) og i de okkuperte områdene hvor Wehrmachtbefehlshaber var statsjonert i såkalte Reichskommissariat. Forordningen fastsatte reglene for krigsfangevesenet i ”Fall Barbarossa” med plassering og organisering for ”Kommandeure der Kriegsgefangenen innen OKH og OKW.”

Å ta en setning eller to ut av sin sammenheng er alltid urettferdig. Men poenget er at språket etter mitt syn er for lite bearbeidet fra den vitenskapelige doktorhavhandlinga.

Redaktørens ansvar

En del opplysninger som er relevante i ei vitenskapelig avhandling kunne vært utelatt i boka. For eksempel gjennomgang av alle hovedoppgaver som er skrevet om emnet. I stedet for å ramse opp faktaopplysninger om leirer, fanger og soldater, hadde det vært bedre å presentere et norgeskart med oversikt over alle leirene. Så kunne forfatteren heller konsentrert seg om å gå inn i et mindre utvalg av fangeleirene. Kartene finner jeg i doktoravhandlinga.

Min kritikk av utgivelsen retter seg i første rekke mot Spartacus Forlag og Scandinavian Academic Press som er ansvarlige for utgivelsen. Materialet til Marianne Neerland Soleim er spekket med spennende historier. Så er spørsmålet som redaktøren burde stilt: Hvordan gjøre dette til en god fortelling?

Den jobben er ikke gjort. Boka er på rundt 460 sider – omtrent det samme som doktoravhandlinga. En god strategi hadde vært å bestemme seg for følgende: La oss lage dette til ei bok på 200 sider. Da hadde mange gode prosesser kommet i gang som ganske sikkert hadde gitt oss ei langt bedre bok og flere lesere. Boka er utgitt med støtte fra Fritt Ord og Falstadsenteret i Nord-Trøndelag.