Irsk, vakkert og historisk

Sebastian Berrys bok, «Skjulte skrifter», er en bok svært mange – nesten verden over – vil gjenkjenne som irsk, der den langsomt skriver frem fortellingen om en gammel kvinne, Roseanne McNulty – nesten 100 år gammel.

Sebastian Barry

Den irske forfatteren Sebastian Barry.

Foto: Alistair Grant / AP

Roseanne sitter på et gissent, støvete rom i Roscommons psykiatriske sykehus på vestkysten av Irland. Hun ble overført dit i 1957, fra et annet asyl, det i Sligo. Nøyaktig hvor lenge hun har vært innlagt vet hverken hun eller vi.

Urett

Skjulte skrifter - av Sebastian Barry

'Skjulte skrifter' er oversatt til norsk av Kjell Olaf Jensen.

Foto: Schibsted forlag

Ikke psykiateren hennes heller, doktor Grene, snart pensjonist og med et helt arbeidsliv bak seg i Roscommon. Nå skal det gamle sykehuset rives og erstattes av et nytt. Spørsmålet er hva man skal foreta seg med alle de gamle pasientene – vel vitende om at altfor mange av dem har vært utsatt for stor urett; da de ble innlagt og som pasienter senere.

I denne utredningsprosessen vekker en spesiell pasient Grenes interesse; Roseanne McNulty. Og det er i notatene fra denne prosessen og fra hans eget liv underveis at vi får servert den ene fortellerens bidrag.

Egen fortelling

Den andre fortelleren er Roseanne selv. Mens vennskapet med psykiateren utvikles, sitter hun i hemmelighet og skriver ned sin versjon av et liv som er blitt tatt fra henne gang på gang.

Et hundreårig menneskeliv ber om historie. Det sveipet over irsk historie som Sebastian Barry på en helt organisk måte fletter inn i de to parallelle beretningene er både storslått, langt og sørgmodig der det fanger opp stort og smått: Moraliserer aldri, men hatet, fraksjonenes uforsonlighet, den katolske kirkens allmakt over menneskene, overgrepene – alt behandles neddempet, litt resignert, på menneskenes premisser og uten nåde.

Sant eller usant

Roseanne vet hun sliter med å skille mellom sannhet og ønsketenkning når minnene blir som vanskeligst, men hun vil heller huske sant enn det som får henne til å se godt ut i verdens øyne. Doktor Grene finner sitt svar og det kunne neppe overrasket ham mer.

Glimrende oversettelse

Slutten på denne fortellingen balanserer hårfint på grensen til det søtladne, men klarer seg meg glans. Sebastians Barrys prosa er neddempet og vakker – som fortellingen selv – med en rikdom på bilder og varme som gleder leseren, setning for setning. Dermed er det også viktig å få sagt at Kjell Olaf Jensens oversettelse passer denne teksten som hånd i hanske.