Skjellig grunn til mistanke

For oss som ikke bor i og ikke kan besøke Bergen så ofte som vi kanskje ville; hvem er det som definerer den vestnorske hovedstaden? Det gjør Gunnar Staalesen. Hans versjon av Bergen er langt på vei sannheten for oss, ispedd det vi har fått med oss i tunge og lykkelige stunder på Brann stadion – gudene skal vite det har vært begge deler.

Innerst inne er vi klar over at dette bildet er en fiksjon, det er litterært, en entusiastisk bergensers versjon av en by der det ganske enkelt ikke kan regne for mye. Vi holder oss altså med et slags realismens fotfeste, det er nok ganske alminnelig nitrist der også – for det meste.

Bergens-blues

Men så dukker Chris Tvedt opp igjen, nå med sin tredje kriminalroman fra denne byen, der det må ha blitt innført forbud mot skjæring av tungebånd på et svært tidlig tidspunkt. Igjen er det Mikael Brenne, advokaten som suger til seg mord og elendighet nesten like ustoppelig som Varg Veum på sitt mest aktive.

Nå tror noen kanskje at jeg på tampen av ironiens tid gjør narr av Tvedts bergenskhet. Slik er det ikke. ”Skjellig grunn til mistanke” gir svært mange assosiasjoner til tidlige Veum-bøker – og det er helt i orden. Både fordi vi får våre positive og noen få negative fordommer bekreftet, (det liker vi), denne syrlig-melankolske stemningen er godt fremstilt og fordi den dessuten kler hovedpersonen, plottet og utviklingen av det.

Hederlig håndverk

Det starter trist og blir ikke mye muntrere for Mikael Brenne. Ikke før har Kari tatt ned teltet, før en gammel venn og kollega, Bjørn Groven, legger på røret – både i billedlig og konkret forstand – men ikke før han har lagt igjen en beskjed til Brenne; han trenger hjelp. Noe som i og for seg rimer dårlig med det bildet som ellers er skapt rundt Grovens død; at han valgte døden selv.

Som det skal være i denne typen roman, utvikler det hele seg til en riktig begivenhetsrik historie der mord, overfall, sjalusi, seksuelt misbruk av unge gutter, tvilsomme politikere og store penger har sitt å bidra med.

Chris Tvedts bidrag til påskebunken er fremfor alt et stykke hederlig håndverk i en sjanger der det i alle fall skrives tilstrekkelig mange bøker etter hvert. Da er det ikke verst å stikke seg ut som absolutt leseverdig.