NRK Meny
Normal

Kampen om virkeligheten

Sterk analyse av kulturradikalismens fall i Danmark som burde interessere den norske politiske leser.

Kampen om sannhetene
Foto: forlaget

I høst kom boken ”Kampen om Sandhederne” ut i Danmark og skapte debatt med sine analyser om sosialdemokratiets og kulturradikalismen vekst og fall. Ikke minst i de danske kulturelle og intellektuelle miljøer. Etter å ha lest boken skjønner jeg hvorfor. Forfatteren Rune Lykkeberg har klart å formidle en forfallshistorie av de intellektuelle kulturradikalerne på deres eget språk. Han er en av dem. Men forfatteren tar ikke parti i boken. Han vil forklare og ha en debatt om deres stilling.


Lykkeberg, som er journalist i den radikale danske avisen Information, prøver med utgangspunkt i den franske sosiolog Bourdieus teser om ”kulturell kapital”, å skrive en fortelling om hvordan definisjonsmakten over rett og galt i Danmark er flyttet fra de kulturelle eliter til den økonomiske overklasse og de lavere kulturelle sjikt. Boken beskriver en historie fra 1970-tallet og frem til i dag med fundamentale forskyvninger i oppfatning av demokrati, autoritet, selvet og av de intellektuelles posisjon. Lykkeberg vil vise hvordan det som på et tidspunkt tas for gitt som innlysende sannheter senere blir definisjonen på alt som er forkastelig.


Kulturradikalismen vekst


På 1950-og 60 tallet mente flere universitetsutdannede sosialdemokrater at den sosiale kritikk ikke lenger var tilstrekkelig. Hvis arbeiderne ikke skulle bli småborgerlige lønnsmottagere, måtte de oppdras med en kulturpolitikk og en utdanningspolitikk som satte dem i stand til å delta i den demokratiske velferdsstat som borgere. Velferdsstaten ville uten kulturpolitikk ende som en velstandsstat. Kulturradikalismen ble velferdsstaten kultursyn. Den herskende smak, den gode smak ble den kulturradikale.


En kulturell overklasse fikk makt til å definere hva som er godt, sunt, naturlig og riktig. Makten kjennetegnes ved at de som dominerer ikke tenker på det som maktutøvelse, men mer som en fornuftig forvaltning av den sosiale orden i alles beste interesse. Men utøvelsen av den kulturelle kapital ble av mange oppfattet som fremmedgjørende og ekskluderende.

Det ”reaksjonære” og det ”progressive” var viktig i det kulturradikale fortolkningsskjema som dominerte på 1960-og 70-tallet. I skolen var ”den anti-autoritære” pedagogikk det progressive. ”Disiplin” eller ”faglighet” ble fremstilt som bekjennelser til ”terpeskolen” eller ”kadaverdisiplin”. På seksualitetens felt var ”frisinn”, ”fri pornografi” og ”fri abort” det progressive, mens andre synspunkter ble diskvalifisert som ”snerpete” eller ”puritanske”. Det nasjonale og religiøse var reaksjonært, mens det internasjonale og det ateistiske var progressivt. Fascismen var det onde. Hvis en kunne identifisere en fascistoid tendens i motstandernes argumenter, hadde en vunnet debatten.


De kulturradikale villeoppløse den borgerlige og småborgerlige kultur og realisere et kulturelt demokrati. Kulturen sto for frihet og det allmenne, materialismen sto for ufrihet og den private behovstilfredsstillelse. Kulturen var uskyldig, det økonomiske kretsløp var korrumperende. Frigjørelsen sto på kulturens side hvor tradisjoner, overleverte moralforestillinger og religion ble brukt av ”makthaverne” til å utbytte og styre folk.


Kulturradikalismens fall


Kulturradikalismen hadde et positiv menneskesyn. Menneske kunne endres. Og menneske kunne realiseres ved å utvide de demokratiske institusjoner. Velferdsstaten var ikke bare en omfordelingsarena, men et demokratisk prosjekt. Og på toppen av meningspyramiden satt den kulturelle eliten og bestemte hva som kunne diskuteres og ikke minst hvordan. Men dette hegemoniet kom etter hvert til veis ende gjennom de såkalte ”kulturkampene”.


Lykkeberg bruker Anders Fogh Rasmussens valgseier i 2001 som en milepæl i det han definerer som et ”systemskiftet” i Danmark. Men skiftet kom ikke over natten. Det kom etter en lang kollektiv erkjennelsesprosess som til slutt manifesterte seg i det formelle politiske skiftet.

Det demokratiske dannelsesprosjekt spilte fallitt. Borgerne i velferdsstaten frigjorde seg fra de som skulle oppdra dem: Kulturfolket, de intellektuelle og ekspertene på godt og ondt. Det hadde oppstått en konflikt mellom den intuitive hverdagsutlegning (”sunn fornuft”) og den reflekterende tenkning.


Sosialdemokratiets fall


Den velferdsbærende allianse mellom akademiske ”samfunnsbeskrivere” og arbeidervelgerne ble brutt. Den sosialdemokratiske historiske allianse mellom på den ene siden den kulturelle over- og middelklasse av intellektuelle, samfunnsforskere, humanister, kunstnere og undervisere og på den andre siden sosialdemokratenes tradisjonelle velgere mistet legitimitet.


Sosialdemokratiet hadde ikke språk til å samle velgerne inn mot de klassebestemte urettferdigheter og nederlag de ble utsatt for. Dette kan utlegges som en fallitterklæring over sosialdemokratiet. Men også en kjølig konstatering av den kulturelle distansen mellom den akademiske venstreorienterte utlegning av den sosiale virkelighet og de akademikerne hevdet å tale på vegne av. Og det er akkurat denne avstanden som i følge Lykkeberg markerer at velferdssamfunnet er inndelt i klasser med forskjellige blikk på sine respektive virkeligheter og forskjellige språk til å formulere egen hverdagssituasjon.


En klassekamp på nye premisser kom som et sjokk for venstresiden som hadde innstilt seg på at klassekampen var slutt. For disse var sosiale klasser det samme som stilling i produksjonsapparatet.

Men de svakeste i dag er ikke lenger de utbyttede på fabrikken i følge Lykkeberg, men derimot de som ingen vil utbytte. Underklassen i mange vestlige land er utenfor arbeidsmarkedet og får sosialstøtte. Deres daglige motstander er ikke kapitaliser, men velferdsstatens administratorer. De er ikke dominert av industrien, men av velferdsstatens forvalteres krav og reguleringer. I følge den danske maktutredningen fra 2003 er det ikke markedet som bestemmer utstøttingen av de kulturelt og økonomisk svakeste. Det er velferdsstaten.

Undertrykkerne var ikke lenger den økonomiske overklasse og markedet, men læreren, journalister, akademikere og menneskerettighetsaktivister som regner seg som bedre mennesker. De som dominerte de offentlige forestillinger om riktig og galt, pent og stygt, sant og falskt. Her kommer begrepet ”smaksdommere” inn. Og den dårlige smak finner en som regel hos de med lav utdanning, minst relevant kulturell kapital og størst avstand sosialt, psykologisk og geografisk til de på Oslo vest.

Fogh Rasmussen


Fogh Rasmussen så tidlig i sin politiske karriere at kampen om de offentlige sannheter var det viktigste i den politiske kampen. Kulturkampen var horisonten som bestemte koordinatene for den politiske og den økonomiske kamp. Venstresiden hadde fått dominere meningsdannelsen: De borgerlige bestemte den økonomiske utvikling, mens venstresiden hadde et system av sannheter som var langt viktigere. Det styrte nemlig den vanlige oppfatning av rett og galt. Skulle han gjøre radikale reformer i velferdsstaten måtte det begynne med en kulturkamp. Det gjorde han. Og Fogh Rasmussen vant. I sin første nyttårstale i 2002 erklærte den nye danske statsminister at ”danskene var satt fri”. Danskene trengte ikke eksperter og smaksdommere til å bestemme på sine vegne.


Lykkeberg viser i forlengelsen av Fogh Rasmussens overtakelse, at standpunkter som på 1970-tallet ble regnet som taper saker i dag er vinner saker. Til langt opp på 1990-tallet ble enhver kritikk av innvandring stemplet som rasisme. Nå avvises enhver kritikk av innvandringspolitikken som moralisme. Den anti-autoritær kosmopolitiske humanist er nå ”pludrehumanist” uten relevans.


Viktig debatt – også i Norge


Boken gjentar seg og den er uklart disponert. Lykkeberg er for omstendelig og har for mange lange utlegninger som forstyrrer. Dermed fremstår formuttrykket som noe prematurt. Boken kunne med fordel ha blitt kuttet til det halve og slik vært mer spisset og bedre tilgjengelig. Jeg savner også en egen konklusjon på boken.


Men til tross for de åpenbare innvendingene, har forfatteren utvilsomt flere sentrale poenger som er overførbare til vår egen intellektuelle og politiske andedam. Lykkebergs analyser og refleksjoner er selvsagt i en dansk kontekst, men parallellene til norske forhold er åpenbare.

”Kampen om sannhetene” har bidratt til viktig debatt om de kulturelle og intellektuelle miljøers rolle i det danske samfunnet. En slik debatt burde vi ha hatt i Norge også. Og en lesning av nettopp Lykkebergs bok kunne ha bidratt til det og stimulert den politisk og kulturelt interessert leser i Norge.


Kampen om Sandhederne. Om det kulturelle borgerskabs storhed og fald
Gyldendal (dansk) forlag, 2 utgave, 2008