NRK Meny
Normal

Uro og bisarr humor

Gro Dahles nye novellesamling, ”Hvem som helst, hvor som helst” er av det slaget som ikke slipper taket i leseren – der de enkelte novellene nesten krever å bli lest en gang til.

Forfatteren Gro Dahle

Gro Dahle, forfatter

Foto: Aas, Erlend / Scanpix

"Hvem som helst, hvor som helst"

Gro Dahle: 'Hvem som helst, hvor som helst'. Noveller. 2009

Foto: Cappelen Damm

Om noen novelle i Gro Dahles nye samling skiller seg entydig ut fra de andre, må det være den siste; ”Det var bare herr og fru Kvist”, om det tosomlige tyste ekteparet som tilbakelegger tiden sin med saks. Han putter avisutklipp i en endeløs rekke konvolutter. Hun lager lappetepper. Eller; de beskjærer roser og frukttrær i hagen. Helt tilfredse er de nok ikke, for da hun klipper venstre fingertupp av seg med rosesaksen, vokser det et barn opp av plenen. Det er i midlertid ikke den besynderlige hendelsen som skiller denne novellen fra flertallet, men en entydig og lykkelig slutt.


Ubehag og uro


Dermed er det også slik at et samlende trekk ved mange av de 19 tekstene i ”Hvem som helst, hvor som helst” er avslutninger som ikke er entydige, ikke gir leseren en konklusjon, men lar oss henge der og kjenne etter; hva var nå dette.
Noen ganger er dette både ubehagelig og foruroligende. Det gjelder særlig de novellene som handler om barn og unge mennesker som, i større eller mindre grad, er frakoblet de andre, ikke forstår dem, ikke kjenner kodene eller mønstrene for hvordan man er sammen med venner – eller kjenner det får holde med de nære, de voksne. Som gutten i ”Forbrytelse og straff” som ikke skjønner hvorfor bestevennen Frans er borte fra ham, og som heller sitter med sin Raskolnikov på en benk eller hjemme i stua fremfor å kaste seg inn i latteren og samspillet. Og; blir med lovmessighet offer, tatt, herset med, banket, plaget. Hverken barndom eller ungdom er noe som går over – de går videre til det som er resten av livet.


Hva vil de andre?

Mindre dramatisk, men like smertelig, er fortellingen om den vesle jenta i ”Dukken i gresset” som utelukkende knytter seg til mor og far og er så glad i en ape i en bok, men ikke forstår hva de vil, alle disse barna som vil bli kjent, leke. Enda mor gjør så godt hun kan.


Humor også


Det er nok i disse vondeste historiene – om barnet og døden, om kjærlighetssorgen, om offeret for ungdommene som flokkdyr, at samlingen er sterkest; litterært så vel som i fortellingenes appell. Det forhindrer ikke at bisarr humor og flørt med den gotiske skrekkhistorie-tradisjonen har sine velbegrunnede domener i denne boken. Sammen med litt resignerte, men underfundige fortelleringer om kjærligheten som overvurdert fenomen.


Gro Dahle skriver på en måte som, til tross for sin utvungne og nøkterne tone, laster så vel bange anelser som latter og medlidenhet på leseren. En leser som rett som det er må vurdere å lese novellen en gang til fremfor å begynne på den neste. Fordi følelsen som ligger igjen er vond å gi slipp på.