NRK Meny
Normal

Intens og spennende politiroman

Til tross for noen svakheter i plottet er ”Den siste vinteren” er en svært spennende bok. Dialogene, særlig de intense avhørssituasjonene og forfatterens medlidenhet med menneskene, tvinger leseren med helt til det er slutt.

Åke Edwardson
Foto: DEROS ANDERS DEROS / AFTONBLADET / 1626

Finnes det et typisk ”Edwardson-drap”? Etter ti bøker, kommer nå den siste i rekken om Erik Winter som er sjefen for Göteborg-politiets mordetterforskere og folkene rundt ham. Går det an å peke på noe overgripende, som gjelder for hele dekalogen?

Symboltung tydelighet

Den siste vinteren

Krimromanen 'Den siste vinteren' er oversatt av Nina Due.

Foto: Tiden

Det må i så fall være en dypt urovekkende og symboltung tydelighet, såvel i forbryterens tause språk overfor politi og omverden som i forfatterens formidling til leseren. I denne tosidigheten ligger selve gåten. Hva er det som skjer og har skjedd? Hvorfor? Der ligger også Edwardsons klinisk-kjølige formidling av forbrytelsens grusomme fakta - blodet, overgrepet og mishandlingen.

Men under det hele legger forfatteren et budskap som kanskje kan formuleres slik: ”Mennesket – det egentlige mennesket – er ikke slik. Det kan skyves, manipuleres ut i vrengebildet av seg selv ved egne eller andres valg, men har i utgangspunktet mulighet til anstendighet.”

Det typiske Edwardson-drapet


Jeg har altså ingen problemer med å påstå at når to ulike unge menn i vill panikk ringer politiet for å fortelle at deres ektefelle/samboer ligger døde i sengen ved siden av dem, og når det etter mye tvil viser seg at de ikke har stått for udåden selv, men har sovet seg gjennom den – da snakker vi om noe som ligner det typiske Edwardson-drapet.

Det ligger heller ikke utenom all tidligere praksis når Winter, sammen med kone og barn på sin høyst private strand-tomt, blir vár en gjenstand som siger mot land. Den viser seg å være en død mann kledd for begravelse.

Jeg har sett at kolleger i Sverige har klaget over Winters brudd med realismen og mener at tilfeldighetene får for stor plass i bøkene hans. I denne boken viser det seg at de to døde kvinnene og mannen i sjøen henger i hop i en årsaksrekkefølge. Gitt at realismen er hensikten eller målet, har disse kritikerne selvsagt et poeng. Men er det slik vi skal lese Edwardson?

Noen svakheter i plottet

Dette er som sagt den siste av ti bøker om Erik Winter og den mildt sagt sammensatte gruppen av individer omkring ham. Som politiroman betraktet – og det alene – går det altså an å peke på svakheter i plottets ”troverdighet”.

Samtidig er det da vi går glipp av de virkelig sterke sidene ved Edwardsons krim-forfatterskap – de som får en til å håpe at mannen finner grunn til å nærme seg kriminalromanen på nytt, fra en annen vinkel. Jeg snakker om litterær innlevelse og ønsket om å forstå individet på dets egne premisser og forutsetninger. Hva gjør et menneske til forbryter, til morder? Det er et kriminallitterært grunntema som er like gammelt som Edgar Allan Poe, som i strømmen av middelmådig masseproduksjon er blitt banalisert, for ikke å si vulgarisert.

Sett i denne sammenhengen blir bildene av den brutale juleflatfylla ikke bare til gruoppvekkende overgrep i Edwardsons univers – som sant å si ikke er fritt for moralisme heller. De får også en slags mening når de speiles i den utslåtte, forfyllede faren som forstår at han mister sønnen sakte men sikkert. Likevel fortsetter han å prøve, og håper at han skal finne styrke.